Først må jeg bare si tusen millionarder hjertelig kjempetakk for at du leser bloggen min, kommenterer innleggene, skriver koselige hilsner i gjesteboka og er innom her med jevne mellomrom for å se etter oppdateringer. Du aner virkelig ikke hvor mye alle de fantastiske tilbakemeldingene betyr for meg, og jeg setter stor pris på hver eneste en. Har nesten tårer i øya her, bare ved tanken på all gleden dere har gitt meg kun ved å skrive noen ord.

De er oransje, de er vitaminbomber uten like, de må skrelles før de kan nytes, de er sure og søte samtidig, de selges bare om vinteren så du går aldri lei dem, de deles i båter, de er vakre å se på, de lukter fantastisk, de er som regel steinfrie, de koster nesten ingenting, de kan lagres lenge uten å råtne og de smaker helt vidunderlig. Grunnene er mange, våre høyt elskede klementiner er og blir det beste som finnes!

Nå har Synne nettopp dratt, og du kan tro vi har kost oss! Med massevis av godteri, dip, popcorn og julebrus har vi slappet av i sofaen hele kvelden. Skikkelig herlig å bare slappe helt av med verdens beste venn sin foran tven! Etter en travel og hard uke med masse skolearbeid, stall og fullt program hele dagen var det helt herlig å bare koble av litt. Kamera var selvsagt på plass, og jeg og min kjære blits fikk dokumentert kvelden i form av bilder.

Ulykkesdagen var sletts ikke så ille denne gangen. Hele skoledagen gikk med til jobbing med media, det vil si filmredigering. Gøy! Etter skolen bar det rett i stallen, og Batman kom da jeg ropte på ham idag også. Ettersom det faktisk begynte å snø da jeg ventet på bussen, og ettersom bakken var steinhard og frossen overalt, var tur uaktuelt da Batman hadde ganske mye energi og vi måtte holdt oss i skritt. Så da bestemte jeg meg for å trene i hallen igjen!

Matilde goes utslitt. Ingen bilder, lange dager, sene kvelder og lite søvn. Mye bussing, stress, løping til og fra, sene kvelder i stallen, skolearbeid. For lite tid, for mye å gjøre. Stress, mas, gud. Knærne mine faller av. Hissig. Batman kommer når jeg roper. Batman er best. Lite tid, smerte i fingrene. Vannmangel. Oslo er et kuldehelvete. Vi skal alle dø i 2012. Menneskeheten har virkelig overgått seg selv. Klarer ikke slappe av må ha mere brokkoli. Hjelp.

I dag orket jeg bare ikke sitte inne lenger. Jeg ville ut, ut i kulde, vind, snø og frisk luft – ut av dette forbaskede rommet! Så jeg pakket meg inn i boblejakke og satte nesa i retning stallen. Ute snødde det, men det var ikke så kaldt at det la seg på bakken. Kjipt. Da jeg endelig ankom stallen var jeg kjempesliten og litt kald. Det blåste som bare pokker, var søle overalt og været var igrunn ganske kjipt.

Det er ingen nyhet at det er kjedelig å være syk. Jeg har nå ligget inne i en hel uke og har kun forlatt huset to ganger i løpet av denne tiden. Så hva bruker jeg tiden på? Jo, jeg har for eksempel slått min egen rekord i Tetris 46 ganger og begynner å bli ganske så god i dette ukompliserte mobilspillet. Så har jeg sett åtte episoder av årets Robinson, og irriterer meg like mye hver gang det er reklamepause. Seriøst, hva er vitsen?

Sorry depressivt innlegg igår, jeg har vært litt nedfor i det siste. Når man sitter isolert fra omverdenen for seg selv i en hel uke blir det mye negativ tenking, og det er vel det som er grunnen til gårsdagens negative innlegg. Men ja, tusen takk for oppløftende kommentarer, det hjelper virkelig. Dessuten vil hovskjegget vokse ut igjen, og midden vil forsvinne etter neste behandling for godt, så da ser vi ting fra den lyse siden og gleder oss til håret er tilbake.

Det er virkelig ikke hver dag jeg holder på å snuble i et ni kilos gresskar når jeg går ned trappa. I dag gjorde jeg nesten det. Pappa hadde kjøpt et gresskar til meg, og jeg gleder meg skikkelig til å skjære det ut! Selvom jeg ikke egentlig er noen fan av Halloween, er gresskar gøy. Så i år tenkte jeg å få tatt noen skikkelig kule halloweenbilder, samt noen bilder av smådyra sammen med gresskaret. (Uten lys i da, selvsagt.)

Sånn virkelig! Jeg klarer fysisk ikke å snakke! Halsen verker som aldri før, og jeg får ikke fram et ord. Det å svelge er et rent smertehelvete og jeg holder på å bli gal. Gårsdagen var helt jævlig og det hele endte med at jeg spydde fem ganger. Det viste seg at kroppen min ikke helt likte tamifluen likevel, og etter å ha kastet opp den første jeg tok, tok jeg en til. Det gikk ikke lenge før den kom opp den også.

Til tross alt mediehysteriet rundt den beryktede svineinfluensaen, har jeg egentlig aldri vært noe særlig bekymret for å bli smittet. Hva er sannsynligheten for det, liksom. Men nå har det faktisk skjedd. Jeg, Matilde Brandt ligger hjemme med svineinfluensa. Etter å ha lest ordene dødsfall, smittefare og pandemi i mediene utallige ganger i det siste, sitter jeg her med ganske mye informasjon om denne nye skrekk-sykdommen.

Jeg er sulten, kald, lei og i relativt dårlig humør. Derfor må jeg selvsagt benytte anledningen til å la dette gå utover akkurat deg. Huff, stakkars deg. Vel, jeg føler meg helt jævlig nå om dagen. Det er blitt mørkt, kaldt og guffent, jeg går rundt og er konstant sliten og trøtt og på toppen av det hele er jeg og Batman blitt uvenner. Han LØP fra meg da jeg ropte på ham idag. Han LØP vekk fra høyhekkene da han fikk øye på meg! Det er virkelig et dårlig tegn.

Søren, jeg gjør det igjen. Jeg sitter og torturerer meg selv med å sikle på fantastisk hesteutstyr jeg selvsagt ikke har råd til. Men seriøst, jeg har funnet tidenes aller, aller nydeligste barokk-krigsfrieser-ridderpyntehodelag. Eller, prydhodelag da, for enkelhetsskyld. Jeg har lenge tenkt å få til en fotoshoot med den stemningen, men nå ser jeg virkelig settingen for meg. Herregud, det hadde blitt helt perfekt!

Selvom den er skyld i at jeg har bodd under dyna med en grusom forkjølelse i tre dager nå. Men, idag følte jeg meg litt bedre, tok en dusj og kledde meg godt med votter og skjerf og raggsokker og gikk meg en tur for å ta litt bilder av de vakre høstfargene. Jeg drasset stativet, kameraet og den nye blitsen min ned i parken og tok alt fra selvportretter til macrobilder, og ble igrunn ganske fornøyd med resultatet.

Den årlige høsten-er-her forkjølelsen har rammet meg også. Omtrent alle går jo rundt og snufser nå om dagen, og jeg som tilbringer store deler av dagen i enorme folkemengder, har da selvsagt klart å puste inn en skikkelig forkjølelse. Kroppen verker, jeg har vondt i halsen, nesa mi er sår og rennende og hodepinen vil ikke ta slutt. Etter å ha tilbrakt en hel dag sengeliggende, føler jeg meg heller ikke stort bedre.