Jakten på drømmehesten

Jeg skal si dette kort, rolig, helt enkelt og avslappet. Jeg skal være rolig, og bruke korte, enkle, pene, fantastiske, godt beskrivende, norske, fine ord. Jeg skal være nøye med rettskrivingen og gjøre dette på en pen og gjennomført måte. Dette går fiint. Dypt konsentrert. Pust dyyyypt inn, Matilde Brandt. Senk skuldrene, slapp av. Det er ikke så stort. Sånn liksom, en helt vanlig hverdagshendelse. NEI, det er det ikke. For du, kjære leser, vet du hva?

JEG ER FAEN MEG HESTEEIER!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Nimo gikk glatt igjennom veterinærsjekken og vi skal sannsnyligvis hente ham i morgen! Herregud, jeg er hesteeier!

Jeg dør av lykke snart. Sånn seriøst.

Utstyrshopping, leieturer, strigling, kosing og trening. Jeg kan ikke vente! :’D

Noen som kan bekrefte at jeg ikke drømmer?

Oss to, for alltid!

I dag, eller ettersom det er over midnatt, i går, var jeg og Miriam nok en gang ute på tur med pappa og Land Rover på leting etter Matildes svarte drømmehest. Denne gangen var det til Stokke vi skulle. Planen var at jeg skulle toge til Drammen, møte Miriam der, og så møte pappa på stasjonen. Slik gikk det vel også, men grunnet dårlig kundeservice hos NSB, ble alt en time forsinket. Slik gikk det da blåhåra Anthonisen, privatsjåfør-pappa og Matilde med svarte hester på hjernen var i Stokke og se på hest!

Jeg løper ut døra for å rekke bussen i femtida, busser inn til byen, og løper og kjøper togbillett. Så går jeg ned til perrong sju, der toget mitt skulle komme om fem minutter. Det første jeg ser da jeg kommer ut på togperrongen, er toget mitt. Det er der allerede? Jeg løper bort, og skal til å gå inn døra idet de smeller igjen. Jeg hopper tilbake, og toget bare kjører!

1. Dustetoget prøvde å mose meg i døra.
2. Det hersens toget kjørte fire minutter for tidlig.
3. JEG HATER NSB.

Jeg var så sur at jeg fikk lyst til å pælme hele Nsb til Antarktis så de kunne fryse ihjel der, sammen med pingvinene. Så ringte jeg pappa, og varslet Miriam. Neste tog gikk om en time, så vi var en time etter skjema. Jeg venter, og venter, og venter. Det blåser, jeg fryser, og jeg venter. Og endelig, etter en forferdelig time på en benk på Oslo S kommer toget mitt trillende. Denne gangen kommer jeg meg ombord.

Så toger jeg til Drammen, og det første jeg ser er Miriam. Vi går gjennom togstasjonen og finner pappa, som også sitter på en benk og venter. Så laster vi oss inn i den 37 år gamle Land Rovern til pappa. Den bråker og det er trangt, men likevel supergøy ettersom ALLE bilistene som kjører forbi stirrer rart på oss. Vi vinker til så mange bilder vi kan gjennom bakruta, og det er like gøy hver gang.

En god stund senere roper pappa “HEST!” og jeg snur meg, og roper “NIMO!” På en liten eng i ettermiddagssola står en nydelig frieser med lang man og ser forundret på den rare, bråkete bilen. Vi svinger inn på gårdsplassen, og hilser på eierne, som vi har møtt før. (Jeg var der og så på en yngre hest i forrige uke, og tok litt bilder.) Etter at jeg har skiftet, og hilst på den fancy puddelen på gården, bærer det langs veien og bort til enga der Nimo står.

Vi tar han ut, og jeg leier ham, men det første som skjer når jeg tar i leietauet er at han skvetter. Oisann, en hest som er redd lukkerlyden på kamera? Vel, best den venner seg til det! To minutter senere er kamera like skummelt som et tre i skogen.

Vi pusser Nimo på stallgangen, og legger på utstyr for å tømmekjøre ham, sånn at jeg får sett bevegelsene hans skikkelig. Han har svææære bevegelser, og det blir interessant å se hvordan han er å ri på. Og det finner jeg snart ut, for tilbake på stallgangen er vi, og sal blir satt på. Jeg leier ham ut på ridebanen og stiger opp. Var mer krevende å komme opp her enn på de hestene jeg pleier å ri for å si det sånn, dyret er jo enormt!

(Stigbøylene jeg red med var ALTFOR korte, og dette fant jeg ikke ut før i ettertid. Derfor går sjenklene mine veldig langt tilbake. Jeg sitter ikke slik med riktige stigbøyler. Gah, synd at sitsen ble så rar, men det får ikke hjelpe.)

Vi skritter ut på sporet, han er lydig og følsom og har god skritt. Er som å sitte på en stor levende sofa! Etter litt oppvarming, er det tid for trav. Jeg rir lett, og merker fort at dette er hans beste gangart. Han løfter beina godt og vi flyr avsted. Herlige bevegelser, utrolig digg å sitte på! Etterhvert begynner vi begge og slappe av skikkelig, og jeg får ham ned i form. Han går kjempefint, men ettersom jeg ikke har ridd dressur på nesten ett år, og aldri helt har KUNNET ri dressur, kunne det gått bedre på banen. Jeg er rett og slett ute av trening, og dette er første gang noensinne jeg rir en så stor hest, med så store bevegelser på en ridebane, og det er virkelig et stort dyr å ri på! Enorme bevegelser og mye kraft, veldig uvant for meg, men det gikk jo greit.

Det blir litt gallopp også, der vil han ikke helt gå ut på sporet, men han går stødig på en volte når jeg gjør ting riktig. Haha, jeg er skikkelig nybegynner på banen. Herlig, og ENORM gallopp, utrolig digg å sitte på, selvom jeg har mye å lære.

Så skritter vi litt ut, før vi begir oss ut i skogen med svær oldenburger/fullblods som følge. Vi skritter en del, men det blir litt trav og, og en herlig gallopp når vi kommer ut på en ridesti som tilhører en annen stall. Han var herlig i galloppen på tur, alt var perfekt. Fattet på sekundet, og var grei å stoppe. Herlig, for det er jo tur jeg for det meste vil holde på med.

Jess, dette virket som en hest for meg. En hest som er fin på tur, men som også kan ris en del på bane, spesielt i dressur. Han er fem år gammel, og at han går så stabilt i alle gangarter er kjempebra! Så er det på tide å komme seg hjem, og vi kaster oss i Land Roveren, kjører Miriam hjem og til slutt ruller nedover mot Oslo. En herlig dag, med superflink fotograf som løp etter oss i skogen og febrislk dokumenterte min skrekkelige sits på den nydelige hesten med lang bølgeman.

Så tusen millioner takk til kjempeflinke Miriam Anthonisen for alle bildene, og pappa for skyss og så og si alt annet.

Anyways, konklusjonen er klar. Det er Nimo som til slutt ble min helt egen hest. Nydelige, store, snille og rolige Nimo med lang, svart, bølgete frieserman og herlige bevegelser.

Nå gjenstår da bare denne (skumle) veterinærsjekken, MEN:

Nimo har gått barfot hele livet.
Nimo er veldig rolig og forsiktig innridd, ikke hardt ridd.
Nimo har veldig fine bevegelser, og jeg så fort over ham og fant ingen feil ved beina.
Nimos hover er friske og fine.

Altså, alt tyder på at han bør være frisk.

Så da må vi skaffe en veterinær og en hestehenger, for nå blir jeg hesteeier! Herregud, jeg har virkelig verdens aller aller aller aller aller aller beste pappa! ?

Kos dere med bildene, og sleng gjerne igjen en kommentar! (Dere har blitt superflinke til å kommentere, setter ekstremt stor pris på det, dere er verdens beste lesere! :’D)

Vente på bussen

Sånn mens man venter på neste tog, mater man de søte småfuglene!

Fritids. Tar bilder av taket på togstasjonen!

På toget, endelig.

Hahaha, meg og Miriam i Land Rovern!

Du kan tro vi lo av dette bildet.

Trangt? Neida.

HEST! *leie inn stor hest*

Tømmekjøre

Tømmekjøre

Tømmekjøre

Se så fin!

Jeg klarte faktisk å klatre opp!

Skritte opp

Trav

Enda mere trav

Traav

Trav

Søker ned men detter bak, ikke sterk nok i trav enda

Trav, lettridning

Detter bak lodd

Gallopp

Skritt

Gallopp

Gallopp, gah, teit sits

Gallopp, veldig svær hest å ri, seriøst!

Hender på avveie, rytter ute av trening :P

Beste! <3

I skogen

I skogen

På det sporet vi løp på

Aww!

Pappa på vei hjem

Nå sitter jeg pakket inn i et digert håndkle og med hundre sommerfugler i magen. Om en time går bussen inn til byen, og den skal jeg sitte på. Så skal jeg toge til Drammen, og møte Miriam. Så kommer pappa og plukker oss opp i Drammen, og kjører oss til Stokke. I Stokke står en fem år gammel frieservallakk ved navn Nimo. Han har jeg hilst på før, men denne gangen skal jeg ikke bare ta bilder av ham. Jeg skal faktisk prøve ham!

Jepp, jeg har funnet det eneste som kanskje kan erstatte Lasse. Jeg gleder meg helt sinnsykt til å stige opp på en frieser igjen, spesielt ved tanke på at dette sannsnyligvis blir min egen hest. Jeg skal stort sett ri på bane, men får sikkert ri ham litt i skogen også, for å se åssen han er på tur. Miriam blir med som fotograf, så dere kan se fram til en stor bildeblogg senere i kveld!

Jeg er superglad akkurat nå, Nimo er nydelig! Ah, jeg gleder meg!

Men oi, jeg må kanskje fikse meg og løpe etter bussen. Ønsk meg lykke til, jeg husker ikke helt hvordan man bruker en ridebane etter to år i skauen med lille gul. Ehm.

Et bilde jeg tok av Nimo sist gang jeg var i Stokke

I dag kjørte jeg og tante Bente til Lillehammer igjen. Denne gangen var det fordi vi skulle ha veterinær på Lasse. Reisen gikk kjempefint, jeg sov hele veien. Haha, sikkert fordi vi dro halv åtte om morgenen. Altså, midt på natta. Lasse var knapt fyllt seks år og hadde aldri vært skadd. Han så jo så sunn og frisk ut, og alle gikk utifra at han ville gå glatt gjennom vetrinærsjekken og bøyeprøva. Men så feil kan man ta.

Vi hentet Lasse fra beitet og vetrinæren så over ham. Alt så greit ut. Så var det bøyeprøva som sto for tur. Vetrinæren løftet det høyre frambeinet hans, og holdt det der en liten stund. Så satte han beinet ned igjen, og Eva Lill løp bortover veien med Lasse på slep. Jeg så det allerede da. Han haltet. Noe innmari også. Etter noen meter gikk det over, men det spilte ingen rolle. Lasse hadde veldig vondt i beinet sitt.

Etter at bøyeprøva var ferdig, var konklusjonen at han hadde et veldig vondt kne i et av frambeina og burde ikke engang ris. Behandling ville være rådyrt og man visste ikke engang om han ville bli bra igjen. Jeg slet veldig med å holde tårene tilbake, men da jeg måtte ringe pappa og si at Lasse hadde 3 grader utslag i et kne, klarte jeg ikke mer. Jeg knakk sammen og begynte å hylgrine.

Lasse blir ikke min hest likevel.

Men hvorfor i all verden har en så ung hest så dårlige bein? Jo, Lasse har vært satt ut på fôr i ni månder hos ei som red ham for hardt. Han ble rett og slett ridd i stykker. Nå bør han ikke ris i det hele tatt. Og hvem vil ha en nydelig og perfekt hest de ikke kan ri og som kanskje må avlives om et par år fordi den ikke klarer å stå oppreist?

Jeg vil det. Men det å kjøpe Lasse bare fordi jeg ble glad i ham og vite at han kanskje ikke ville bli bra og aldri ville kunne ris, og i tillegg måtte bli avlivet om noen få år, er ikke helt enkelt. Å kjøpe en syk hest som førstegangshest er ingen god idè. Spesielt når hesten er veldig vanskelig på henger.

Det er kanskje teit at jeg sitter og hylgriner akkurat nå, over en hest jeg kun har møtt to ganger og som ikke engang er min, men jeg kommer neppe til å finne en så rolig, snill og fantastisk frieservallakk i den alderen igjen. Jeg vil ikke ha noen annen hest, jeg vil ha Lasse!

Faen heller. Nå griner jeg enda mer. Og jeg føler meg dummere og dummere for hvert ord jeg skriver. Jeg høres ut som den bortskjemte drittungen.

Jeg må begynne på nytt og reise til Stavanger og prøve alle dressurhestene på Soma Friesergård som koster rundt 130 000, tvinge meg selv til å glemme Lasse og bare bli forelska i en annen svart gamp, kjøpe den og leve lykkelig sammen med den resten av livet. Meeeeeeen det er litt mer komplisert enn det.

Hele denne uka har jeg gått og SMILT fordi jeg gledet meg sånn til å få Lasse hjem og komme igang som hesteeier og alt som bare skulle bli perfekt, også får jeg plutselig høre at det er helt utelukket å kjøpe ham og at jeg bare må finne en ny, og den følelsen jeg sitter med nå er bare helt forferdelig.

Jeg sitter faen meg på et kaldt rom og hylgriner foran en PC mens jeg prøver å overse alle drittungene på MSN som “LASSE VAR FRISK, ELLER HVA??? :D NÅR FÅR DU HAN HJEM’AAA????? FYFAEN, DU ER SÅÅÅÅÅÅÅÅÅ HELDIG!!!!!!” og tenker på igår da jeg trodde jeg var verdens lykkeligste menneske.

Nå griner jeg bare ved tanken på den hesten. Han skulle bli min for pokker! Han skulle ikke ha noen alvorlig skade i et frambein som gjør at knapt kan ris, han skulle bli min helt egen hest og jeg skulle være verdens gladeste jente! :’|

Jeg orker ikke skrive mer, jeg har grått så mye at det kjennes ut som hodet mitt skal eksplodere.

Hei, jeg heter Matilde og er helt knust. Vær så snill, ikke still flere spørsmål angående Lasse. Jeg prøver å glemme ham. Jeg kan få nesten hvilken som helst hest jeg vil, men alt jeg vil er å hente hjem Lasse på søndag! :’C

.. Men slik blir det ikke.

Han vrinsket da vi kom :’C

Lasse og lyngshoppa han går på beite med.

Bøyeprøve.

Se så vakker han er! :’C

Nydelige, men helt ødelagte og overbelastede bein.