Jakten på drømmehesten

Jeg skal si dette kort, rolig, helt enkelt og avslappet. Jeg skal være enkel, og bruke korte, enkle, pene, fantastiske, godt beskrivende, norske, fine ord. Jeg skal være nøye med rettskrivingen og gjøre dette på en pen og gjennomført måte. Pust dypt inn, Matilde Brandt. Senk skuldrene, slapp av. Det er ikke så stort. Sånn liksom, en helt vanlig hverdagshendelse. NEI, det er det ikke. For du, kjære leser, vet du hva?

I dag var jeg og Miriam nok en gang ute på tur med pappa og Land Rover på leting etter Matildes svarte drømmehest. Planen var at jeg skulle toge til Drammen, møte Miriam der, og så møte pappa på stasjonen. Slik gikk det vel også, men grunnet dårlig kundeservice hos NSB, ble alt en time forsinket. Slik gikk det da blåhåra Anthonisen, privatsjåfør-pappa og Matilde med svarte hester på hjernen var i Stokke og se på hest!

Nå sitter jeg pakket inn i et digert håndkle og med hundre sommerfugler i magen. Om en time går bussen inn til byen, og den skal jeg sitte på. Så skal jeg toge til Drammen, og møte Miriam. Så kommer pappa og plukker oss opp i Drammen, og kjører oss til Stokke. I Stokke står en fem år gammel frieservallakk ved navn Nimo. Han har jeg hilst på før, men denne gangen skal jeg ikke bare ta bilder av ham. Jeg skal faktisk prøve ham!

I dag kjørte jeg og tante Bente til Lillehammer igjen. Denne gangen var det fordi vi skulle ha veterinær på Lasse. Reisen gikk kjempefint, jeg sov hele veien. Haha, sikkert fordi vi dro halv åtte om morgenen. Altså, midt på natta. Lasse var knapt fyllt seks år og hadde aldri vært skadd. Han så jo så sunn og frisk ut, og alle gikk utifra at han ville gå glatt gjennom vetrinærsjekken og bøyeprøva. Men så feil kan man ta.