Svettetur og snøbading.

Endelig var dagen her, endelig skulle jeg få se igjen mitt svarte vidunder! Med en kriblende følelse i magen løp jeg fra bussen og ned til utegangen, klatret under gjerdet og stormet bort i retning stor svart. Batman fikk øye på meg og satte i trav mot meg, og sekunder etter klamrer jeg meg rundt halsen hans i tidenes største kjempeklem. Batman klemte tilbake og lykkefølelsen bare strømte på. Han var virkelig glad for å se meg igjen!

Jeg ble værende på beitet og kose med Batman i nesten et kvarter før vi omsider tuslet inn i stallen, og han hadde ikke mye imot å få bli med inn. Etter en grundig striglings var det på med fullt westernutstyr, i dag skulle vi virkelig kose oss.

Snart bar det nedover bakkene i retning Breivoll, og etter å ha krysset brua, skrittet forbi parkeringsplassen og var ute på gangveien, travet vi et stykke. Jeg har endelig lært meg å sitte ordentlig støtt og tungt nede i westernsalen, og bare følge Batmans bevegelser, og det er virkelig en komfortabel måte å ri på! Batman travet fornøyd fremover på lange tøyler og jeg bare nøt øyeblikket totalt. Så var det opp et par bakker, og snart var det på tide å krysse et jorde.

Batman nølte ikke da jeg ba ham gå ut i grøfta og ned i dypsnøen, men akkurat der brøytebilen hadde slengt vekk all snø, var det skrekkelig dypt. Batman sank ned og ble stående med snø til halsen, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å le. Men det skulle ikke mer til enn litt smatting fra min side, før han tok hestekreftene sine i bruk og bykset seg løs. Snart travet vi gjennnom den dype puddersnøen, og jeg klarte snart å finne rytmen og satt tungt nede på de enorme frieserstegene. Da vi endelig hadde kommet oss over det store jordet, var Batman sliten. Han prustet godt ut og fikk rusle fornøyd på lange tøyler gjennom et lite borligfelt, gjennom en liten stall og snart var vi nede ved Breivoll. Der økte tempoet atskillig, og snart raste vi bortover langs de fine sporene i god galopp. Batman langet ut av all sin kraft og lød hvert minste lille signal jeg ga ham. Slik fortsatte vi noen hundre meter, og så bar det ned en slakk bakke, rundt en sving og … Bråstopp! Batman utførte komisk nok en god sliding stop da han fikk øye på en eldre dame som var ute og luftet sin Bychon Frisè. Med toppede ører og oppmerksomt blikk ble han stående å studere damen som sakte med sikkert bevegde seg fremover foran oss.

Plutselig blåser Batman ut av neseborene sine med all sin kraft. En høy, elefantliknende lyd bryter stillheten totalt, og kvinnen snur seg.

“Å gode gud som jeg skvatt, jeg bare hørte en helt skrekkelig lyd og bak med står en gigantisk hest!”

Jeg beklaget meg og skrittet forbi damen og hunden, og måtte konsentrere meg veldig for å ikke brase ut i total latterkrampe. “Batman, din personlige elg-skremmerlyd er visst helt skrekkelig, kanskje du bør øve litt mer?” Hvisket jeg før jeg ba om litt trav. Turen fortsatte i fine løyper, og snart var vi ute på hovedveien igjen. Nå gjensto bare hjemveien, og den gikk omtrent ti meter langs hovedveien, og opp den ekstremt lange og bratte bakken mot hyttefeltet.

Jeg krysset veien, og holdt meg så nærme grøfta som mulig for å ikke være i veien for bilistene, og det funket supert. Batman enset ikke bilene som raste forbi, knapt en meter ved siden av ham og oppførte seg virkelig bra!

Så begynte klatreturen oppover. Batman fikk nok en gang helt løse tøyler, og fikk gå i sitt eget tempo. Det å gå opp der i seksti centimeter dypsnø er tungt nok i seg selv, og jeg ville ikke kreve så mye av ham oppover her. Jeg kjente den store hestekroppen jobbe for fullt under meg, nå fikk han virkelig brukt musklene sine! Da vi nærmet oss pusten var han så svett at han skummet og pusten gjennom neseborene var noe hurtigere enn vanlig. Så bar det videre oppover i hyttefeltet, men da kun slakke bakker. Batman fikk fortsette på frie tøyler og fikk skrittet godt ut den siste biten, og nå var stallen i sikte. Det eneste som gjensto, var å krysse det store jordet! Jaja, tenkte jeg, det fikk nå gå. Vi satte ut i dypsnøen og Batman kavet seg gjennom dypsnøen i retning hjem. Noen steder gikk vi gjennom (De første 60 centimeterne med snø er det tykk skare på, og noenganger svikter den under den andre meteren med puddersnø ..) men Batman reagerte fort og bykset seg opp igjen og fortsatte. Nå fikk han virkelig kjørt seg, herregud! Men jeg var nøye med å gi ham pustepauser, og han fikk selv bestemme tempo og løype, og omsider kom vi oss hjem. Svetten rant og hesten var utslitt, men fornøyd, og jeg har all grunn til å være stolt av ham, for i dag har han virkelig fått brukt kroppen sin på riktig måte!

En laaang og god utskritting på flatt og brøytet underlag senere bærer det nok en gang ut på jordet (men kun ti meter ut) for en liten fotoshoot. Bilder fra turen ble det ikke, men jeg tok litt gjensynsbilder før vi dro ut, samt de på jordet etterpå.

Kos dere med bildene, så blogges vi!

Glade for å se hverandre igjen, ja!

HAHAH, what a vinkel liksom.

Golle! Snøbart og tunga ute, aww.

Nysgjerrig? Han? Neida.

Vakre Batman med sola som skinner gjennom den lange manen.

Så hopper vi et par timer fremover, Batman poserer velvillig etter tur!

Speider utover.

Hihi, vakringen.

Dette må bare bli dagens! Har du sett noe så søtt?! Sjarmtrollet mitt, det.

Ooog litt froskeperspektiv må med.

Meg og Batte, Linnea som er fotografen her! :)