Gulrotens overtalelsesevner.

På tredelt muffebitt, lomma full av gulrøtter, eller overtalelsesrøtter, som jeg så fint kaller dem, samt et godt brukt kamera rundt halsen la jeg og Batman ut på tur, i retning Kaxrudskogen. Batman har skjerpet seg en god del siden jeg begynte å ri ham litt på jaktkandar, og nå rir jeg på tur alene på tredelt muffebitt igjen uten store problemer. Har ridd et par turer med ham på dette bittet nå i det siste, og det har igrunn funket veldig bra!

Jaktkandaren brukes fremdeles, men den er da blitt fastboende på westernhodelaget, og den brukes da på turer jeg rir på vekt og helt løse tøyler hele veien.

Men, tilbake til det tredelte muffebittet. Den eneste forskjellen på å ri på jaktkandar og muffebitt er vel at jeg må ri mye mer på sete og være mer “på” ham som rytter når han går på dette bittet, for nå kjenner jeg ham såppass godt at hvis det skulle oppstå en skummel situasjon, lystrer han instinktene sine før han lystrer meg. Jeg vet at jeg har små sjanser til å holde ham igjen hvis han bestemmer seg for å feks sette avgårde i galopp, men det vil jeg uansett også ha med jaktkandaren. Det jeg derimot alltid kan gjøre, er å ta i en tøyle og svinge ham ut, hindre ham i å løpe, blokkere skulderen hans med et rapp med pisken og sette ham på plass, for så å ri godt frem i den retningen vi var på vei.

Uansett, nok bittsnakk, tilbake til turen! Jeg har da som tidligere nevnt litt angst når det kommer til å ri Batman i tett skog. Han har fått panikk og løpt ut med meg tidligere, han har brast inn i tett skog så jeg ble dratt ut av salen, han har most knærne mine intill trestammer og han har blitt skremt. Han har også satt ut og løpt hjem når vi har vært på leieturer i skogen. Stor, ung hest og tett skog er en dårlig kombinasjon, men i dag tok jeg likevel sjansen og red inn der. Det var fine, opptråkkete stier, og så lenge Batman oppførte seg, hadde jeg ingen problemer med å dukke for greiner og ri slalom mellom trær. Målet var å ri til et fint sted der Batman og jeg var på leietur i høst, og han stresset verre, og til slutt klarte han å slite seg og løpe hjem. For jeg ville at han skulle forstå at det var trygt der likevel. Det ble flere gulerot-kos-ros-fotopauser underveis, og det hadde Batman svært lite imot. Så lenge han får gulerøtter, er han med på alt!

Snart var vi fremme, og etter å ha latt Batman se seg litt rundt, tok jeg sjansen på å hoppe av for å ta litt bilder. Hesten virket helt rolig, og det var han også. Han sto bom stille og slappet av mens jeg ivrig fotograferte min store stolthet, og leet ikke en muskel! Han sto bom stille, uten å vise tegn til stress overhodet. Jeg var selvsagt superstolt, og det vanket hauger med kos, klemmer og ikke minst gulrøtter under vår lille pause. Hesten, som så mange ganger hadde oppført seg som en idiot og satt både seg selv og meg i fare i denne skogen, var blitt en engel!

Så steg jeg opp igjen, og han rikket fremdeles ikke en muskel uten å få signal fra meg først. Da vi skrittet rolig videre, var gulrøtlomma tom, og hesten grei nok, men han ble stadig mindre oppmerksom på de lette signalene jeg ga ham. Vi tuslet ned på stien igjen, og det var da, til min store forferdelse den mørke, store skyggen kom til syne. Og nei, skyggen var ikke Batman. Det var en diger, svartbrun hannelg jeg kunne skimte i det fjerne.

Jeg snudde hesten instinktivt og snart galopperte vi gjennom skogen i retning hjem. Det var riktignok ikke det tempoet jeg hadde bedt om da jeg ba Batman om å snu, og fikk snart bremset ned. Han var stressa og gjorde seg hard i munnen og var ikke lenger den englehesten han hadde vært på vei innover, og de gamle problemene dukket igrunn litt opp igjen, men etter litt korrigering med bestemte signaler fra min side, roet han seg da vi kom oss ut av skogen. For at Batman ikke selv skulle få bestemme når turen skulle ende ved å skifte gangart uten klarsignal, tok vi en liten runde innom hyttefeltet i tillegg. Der oppeførte han seg eksemplarisk, og “Hjelp, det er en elg!”-stresset hadde gitt seg. Men han var likevel ganske så svett.

Skulle egentlig ønske vi kunne plassere Batman sammen med en elg og en siloball inne i ridehallen så han kunne forstå at elgen var planteeter og ikke hadde tenkt å spise ham, men det er nok dessverre umulig. Og selvom det bare var omrisset jeg så, er jeg mer enn sikker nok på at det var en elg vi så nede i skogen.

Uansett, til tross litt stress og kaos, var det en helt herlig tur, og den første biten funket ting helt ypperlig. Kan ikke huske sist jeg var så stolt av ham faktisk, han var så rolig og avlsappet!

Legger ved litt bilder fra turen, i morgen blir det trening til stallstevnet på oss to, så om jeg får noen til å ta litt bilder, kommer det en morsom blogg fra det i morgen! :)


På vei innover i skogen! Lettridd, positiv og meget samarbeidsvillig hest.


Pausetid, en noe megafornøyd Matilde her ..


Dette er stedet han konstant sto og trippet og travet i ring i høst altså, så se så flink han er nå!


Hihi, bilder nedenfra er tidenes beste ting.


Avslappet og vakkert Batman-øye i fin men skummel skog.


Han står jo strengt talt og sover ..


På ryggen igjen, han har fremdeles ikke rikket seg fra hvileposisjonen sin.


På vei ut av skogen, Batman er misfornøyd og småstressa.


På vei ned en bratt bakke i hyttefeltet, dette her var blank is med litt grus på, og skled vi? Ikke en neste gang! Og grunnen til de utrolig toppede ørene .. Vel, stikkordet er gul monsterkasse.


Litt svett? Nei, ikke i det hele tatt!

14 thoughts on “Gulrotens overtalelsesevner.

  1. Nydelige bilder, så bra at Batman har stresset ned litt da :D Dere er virkelig et dream team :D

  2. Så fint at han var flink i starten, men litt kjipt at han ble stressa. Har litt skumle opplevelser med elg og hest selv også.. :s

    Bildene var nydelige, forresten! Og ett spørsmål; syns du det tredelte muffebittet er bra? Jeg skal kjøpe et nytt bitt, og føler jeg spør absolutt alle om hva de syns om bittene sine xD

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *