Drama i kabinen.

Legg merke til datoen på innlegget. Gud hjelpes, da har jeg nettopp overlevd en 22 timers reise fra iskalde, hutrende lille Norge til enorme, tropiske Brasil som så og si ligger på ekvator. Reisen var lang, men grei, og den det hele begynte med at jeg ble vekket i firetiden om morgenen, slengte på meg en thigts, en tynn genser, en hettejakke og et par sommersko og tenkte det ville være et passende reiseantrekk ..

SÅ FEIL KAN MAN TA. Kofferten var pakket dagen i forveien, og snart bevegde familien Brandt seg ut av døra. Der ble jeg møtt av tjue minusgrader og jeg kunne bokstavlig talt kjenne kulda i snøen gjennom de syltynne skosålene på mine hvite tøysko fra H&M til 99 kr .. Bilturen til Gardermoen var preget av hakkende tenner og gåsehud, men det var først da jeg skulle gå de ti meterne fra bilen og inn på flyplassen jeg virkelig kjente hvor vondt kulde kan gjøre.

Det var direkte smertefullt og jeg sto konstant og hakket tenner gjennom innsjekking, sikkerhetskontroll og boarding, og da jeg omsider var plassert i et flysete i retning Brussel, Belgia, begynte jeg så smått å få varmen i meg igjen. Heldigvis fikk jeg et teppe på flyet, og etter en grei flyfrokost sovnet jeg som en stein.

Da jeg våknet var vi allerede i Brussel, og der skulle vi vente et par timer. Tidsfordrivet ble som følgende: Intens bikinileting med pappa, smoothiesluking med jentene og venting. Noen bikini fikk vi ikke tak i, og jeg var fremdeles på vei mot Brasil – bikiniløs.

Så var det ombord på neste fly, denne gangen i retning Lisboa, Portugal. I Lisboa fant vi en fin butikk med en koselig dame som faktisk gravde gjennom lageret til hun fant den eneste bikinimodellen de hadde fått tilsendt, men som ikke egentlig enda var ute for salg, og denne blågrønne Benetton-bikinien var jeg da så heldig å få kjøpe. Puh, da var det problemet ute av verden!

Etter uendelig med venting var det boarding på siste fly, til Fortaleza, Brasil. På dette flyet skulle vi sitte i syv timer, og jeg var fremdeles i tvil om jeg ville holde ut å krysse hele Atlanteren i et flysete, men det fikk så gå. Flyturen gikk igrunn greit, helt til siste time før landing.

Vi var nemlig så heldige å havne på samme fly som Tor Harald, en diger, rappkjefta sørlending som i dette tilfellet hadde prestert å sluke en hel flaske sprit i løpet av våre mange timer ombord. Tor Harald var overdrevent kristen og trodde han befant seg i Legoland, men problemet var oppførselen hans. I løpet av en time klarte Tor Harald å skremme livet av hele flyet ved å tenne en røyk, han klinte med en fire år gammel gutt (samtidig som han skrek hvor høyt han elsket sitt eget kjønnsorgan), han brølte ut sine seksuelle fantasier, og ordene han brukte kan ikke akkurat beskrives som pene. Dessuten truet han med å slå ned pappa, han befølte Heidi og han prøvde å drukne Emilie i et teppe.

Det hele endte med at halve cabincrewet kom løpende og måtte holde ham fast mens jeg satt livredd ved siden av pappa og gråt, i frykt for at han skulle finne på å slå ned noen ..

Episoden var kort sagt utrolig skremmende og jeg kan virkelig ikke få understreke godt nok hvor mye jeg avskyr fyll, men det verste av alt var at Tor Harald slapp ustraffet fra det, fikk spesialbehandling, slapp å stå i køer og tuslet fornøyd ut av flyplassen med en røyk i kjeften. Fy faen sier jeg bare, det er snakk om trusler mot medpassasjerer, oppfordring til slåssing, seksuelle overgrep mot barn, leking med ligther ombord på et fly og gud vet hva, jeg har ikke ord sterke nok til å beksrive hvor jævlig det hele var! Hvis jeg noensinne møter den jævelen igjen slår jeg ham ned på stedet.

Men vi kom oss helskinnet frem hele gjengen, og vi var mildt sagt slitne da vi endelig var fremme i villaen og kunne hoppe til køys.

(Dette er forresten bare første innlegg i en laaang serie av Brasil-blogginnlegg, kommenter som om det hadde vært publisert på korrekt dato!)

Her satt jeg da i syv timer ..