"Selg hesten, han er for mye for deg!"

De siste dagene i stallen har vært tøffe for meg. Kulda går Batman til hodet og han er ikke seg selv i det hele tatt. Han er seg selv helt til jeg kommer i salen og har tenkt meg ut på tur, men idet vi er i ferd med å forlate stallens område, klikker det for ham. Han tar tak i bittet og bråsnur, og setter hjem i full fart. Over trafikkerte veier, ned isete bakker og gjennom snøhauger. Og uansett hva jeg gjør, stopper han ikke før han er tilbake ved containeren.

Det hele begynte på onsdag, da jeg og Batman var ute i skogen på tur. Batman oppførte seg fint og jeg ante ingen fred og fare da han plutselig bråsnudde og satte rett inn i et enormt kratt. Det var så tett meg kvister, greiner og trær at jeg ikke hadde sjans til å tenke før jeg satte fast armen i en grein og ble hengende med det ene beinet bak salen og det andre i stigbøylen, i full galopp gjennom den tette skogen. Jeg knep igjen øynene så godt jeg kunne og dro så hardt i tøylene jeg maktet, hesten stoppet ikke. Jeg måtte dukke for nedsnødde greiner og kvister og så knapt en meter for meg der jeg lå halvveis over hesten. Jeg hylgråt og var helt og hundre prosent sikker på at nå skulle jeg dø, men fikk samlet meg sammen i ett sekund og gjorde ett siste forsøk på å få stanset hesten. Jeg fikk presset frem et gråtkvalt “HOOOOW! PROOO! ROOOOLIG, STÅÅÅÅÅ!”, og til min store lettelse stoppet Batman. Jeg hylgråt, satte meg på plass i salen og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Det svei i hele ansiktet da de salte tårene trillet nedover kinnene mine, jeg hadde skrapt meg opp på utallige grener. Med et godt grep i tøylene klarte jeg å ri den siste biten hjemover i skritt, og synet som møtte Camilla da jeg var tilbake, var en hylgråtende Matilde i total sjokktilstand på en forvirret og gjennomsvett Batman. Camilla ba meg stige av, men jeg nektet og red en halvtime dressur i hallen før jeg ga meg. Men tårene kom ikke av redsel eller smerte, de kom av at jeg hadde tapt. Jeg hadde tapt mot Batman, jeg klarte ikke å fullføre rideturen, jeg lot ham dra avgårde i retning hjem med meg. Skuffelsen var enorm, et halvt år hadde jeg brukt på å få ham trygg på tur alene med meg, nå måtte jeg begynne helt på nytt igjen.

To dager senere skulle jeg ut på tur med Batman igjen. Planen var en liten runde og over jordet på tilbakeveien, denne turen hadde vi ridd hundre ganger før. Men straks vi kom ut av stallens område og ut på veien, gikk Batman amok og satte avgårde ut på veien og opp de åleglatte bakkene mot stallen. Jeg hang på halv tolv og med tårer i øynene kjempet jeg videre. Men uansett hvor hardt jeg prøvde, tok Batman bittet, snudde og løp hjem med meg. Jeg hadde ikke sjans til å få stoppet ham og kunne dra i bittet med all min makt, han ga seg ikke. Batman som alltid har vært så fin og følsom i munnen! Nå tok han rett og slett og beit seg fast og ga totalt faen i meg. Men verre ble det. Dagen etter løp han inn i en enorm snøfonn og ned en bratt skråning med ekstremt dyp snø. Jeg ble helt uten å overdrive sittende bak ørene på hesten idet han desperat kjempet for å ikke falle fremover ned den bratte bakken. Bakbeina satt fast i den dype snøfonnen og frambeina skled stadig lenger nedover bakken. Jeg var livredd og bare ventet på å falle av, men utrolig nok kom vi oss helskinnet ut av snøen. Men før jeg rakk å tenke, galopperte vi forbi alle paddockene, og nok en gang sto vi på stallplassen. Jeg la på sal og ga meg ikke, brukte alt jeg hadde for å få ham frem og ta han når han prøvde å snu, men hver eneste gang, vant han. Dess hardere jeg holdt i tøylene, dess fortere løp Batman hjem. Etter å ha slåss en halvtime uten resultat, nektet de på stallen meg å ri ham videre. De ba meg gi opp, og når en voksen person gir meg gi opp for min egen sikkerhets skyld, kunne jeg da nekte? Jeg har i alle år fått banket inn i hodet “Ikke gi opp, gir du opp kampen har du en problemhest ut livet!” og har aldri gitt meg i en slik situasjon før. Men jeg ga opp. Og det er det dummeste jeg har gjort i hele den tiden jeg har hatt Batman.

Dagen etter var han enda verre. Vi presterte faktisk å stanse trafikken i begge kjøreretninger, skremme livet av et ektepar, sette oss fast i en brøytekant og utføre en perfekt sliding stop på glattisen ned allèen. Personen som ba meg gi opp dagen i forveien fulgte med på det hele, og prøvde nok en gang å få meg til å gi opp. Men det var da jeg fant ut at det hun hadde ment igår ikke var å gi opp dagens slåsskamp, men å gi opp hele hesten. Hun så meg rett inn i øynene og ba meg selge Batman. Hun sa jeg ikke taklet ham, ikke hadde kontroll og ikke var klar for en så stor ung hest. Den setningen brant seg inn i hjertet mitt. Et voksent, erfarent hestemenneske sa jeg ikke var god nok til å eie min egen hest.

Hadde hun i det hele tatt noensomhelst anelse om hvor sinnsykt mye arbeid jeg har lagt i den hesten? Ante hun hvor vanskelig han var å håndtere da jeg fikk ham? Ante hun hvor langt jeg har kommet med Batman i løpet av et halvt år? Hadde hun virkelig ingen anelse om hvor høyt jeg elsker den hesten?

Hvordan kunne hun si noe sånt til en seksten år gammel jente som etter ti år i hestemiljøet endelig hadde fått sitt livs største ønske oppfylt, å få sin helt egen hest, en hest med personlighet, en ung hest, en uerfaren hest som hun kunne lære opp og utvikle seg med, en tenåring av en hest som selvsagt kunne ha dårlige dager, men likevel var verdens mest fantastiske?

Batman er ikke bare en hest for meg, han er så utrolig mye mer, og den setningen var virkelig en av de mest sårende setningene et menneske noensinne har sagt til meg.

“Jeg kommer aldri til å selge den hesten”, sa jeg og red vekk. Om jeg ikke kunne ri på Batman gjennom galopprunden, skulle jeg ihvertfall slepe Batman gjennom galopprunden. Av med tøyler og på med leietau, nå skulle den hesten pokker meg forlate stallplassen!

Og ut på tur bar det, Batman prøvde seg litt på det stedet han hadde køddet tidligere, men jeg hadde ingen problemer med å holde ham igjen med et leietau festet i bittringene.

Turen var fantastisk, og spesielt da vi kom oss ut av den tetteste skogen og ut på brøytet grusvei, kunne jeg ikke la vær å holde smilet tilbake. Batman gikk pent ved min høyre skulder i et løst tau og oppførte seg perfekt. Vi øvde litt på overganger fra skritt til holdt, og Batman konsentrerte seg som bare det og lød hvert minste lille signal jeg ga ham. En liten håndbevegelse var alt som skulle til for å sende ham bort hvis han ble for kleggete, og et lite smatt var det som skulle til for at vi travet side om side gjennom det nydelige vinterlandskapet. Akkurat som med Belinda. Selv i trav hadde jeg full kontroll, og det faktum at vi var ved siden av en trafikkert vei, på full fart i retning hjem, og at hestens alder er fem, holdt han seg akkurat ved skulderen min. Følelsen av å ha hundre prosent kontroll er vidunderlig, og det å vite at alt som skulle til for å stanse det enorme dyret som med høye kneløft travet ved din side var et enkelt ord, er ubeskrivelig.

Vel hjemme var vi begge både svette og slitne, vi hadde tross alt vasset fire kilometer i femti centimeter snø, så til tross Batmans akutte frekkhet, var leieturen en herlig slutt på dagen.

Men selvom jeg ikke har tenkt å selge hesten (over mitt lik, herregud, jeg elsker den hesten høyere enn noen kan tenke seg!), har jeg en løsning på problemet.

Årsaken til dette er jo ene og alene det faktum at han har funnet ut at han er sterkere enn meg, og tenåring som han er, utnytter han det hundre prosent, ved å rase rundt med meg. Og i og med at jeg har satt ham på plass før og vet at dette vil ha ventet virkning, er dette planen:

I morgen kjøper jeg en jaktkandar til Batman. Jeg hadde aldri trodd jeg ville behøve å ri ham på stangbitt, men av rent sikkerhetsmessige årsaker er jeg rett og slett nødt. Så vil jeg ri ut mot galopprunden med jaktkandaren, og straks han så mye som prøver å snu for å stikke, tar jeg i tøylene og brøler “NEI!”. Batman vil sannsynligvis få helt sjokk og sette seg på bakparten av dette, med tanke på at jeg har latt ham herje med meg, og i og med at det sterke bittet er på min side, er Batman sjanseløs. Han har aldri hatt noe så sterkt i munnen før og følelsen av at mennesket faktisk har en sjanse til å bremse under nødsituasjoner vil bli noe nytt for ham, da jeg rir ham på det mildeste bittet som finnes til vanlig. Han vil ikke ha en sjans i havet til å løpe avgårde, og med dette blir han rett og slett satt på plass en gang for alle. De neste dagene vil jeg ri mye dressur (på muffebittet, såklart) og mange små turer med to sett tøyler. En tøyle i et av spesialfestene på jaktkandaren, og en løs i ringene, slik at jeg har to sett tøyler. Den som ligger løs i ringen har veldig lite stangeffekt, men den andre tøylen er der tilfelle han prøver seg og trenger irettesettelse. (Vil KUN bruke jaktkandar på tur alene, og jeg tyr til et så sterkt bitt ene og alene for min egen, og hestens sikkerhet!)

Så vil jeg ri mye på turer med andre med det vanlige muffebittet, og mye dressur på muffen, før jeg tar en brå pause fra alt bittbruk for å la munnen hans hvile og rir på hackamore i en uke, før jeg skifter tilbake til muffebittet og legger jaktkandaren på hylla for godt.

I tillegg vil jeg ri veldig, veldig mye overganger og liknende i dressuren og få tennene hans sjekket, samt å gå på mange leieturer.

Og husk for guds skyld at jeg tyr til et sterkere bitt ene og alene av sikkerhetsmessige grunner! En seks hundre kilos frieser som har funnet ut at rytteren er sjanseløs når han tar bittet og stikker, er direkte farlig, og det håper jeg selv de mest hysteriske bittløst-fanatikerne der ute forstår. Jeg er selv generelt imot sterke bitt hvis de ikke brukes riktig og med en god grunn, og jeg kommer aldri til å la ham gå på noe sterkere enn tredelt og rett muffebitt dersom det ikke er nødvendig. Men i denne situasjonen velger jeg da heller å ta tilbake kontrollen ved hjelp av en jaktkandar, for alt jeg trenger å gjøre her, er å vise hesten hvem som er sjefen på tur, og at han rett og slett ikke får lov til å stikke. Jeg er fullt klar over at det å sette på sterkere bitt ikke løser problemet, men utsetter det, men det er heller ikke dette jeg har planer om å gjøre. Så jeg håper virkelig dere respekterer mitt valg angående dette, for det er ikke helt lett for meg heller å innse at jeg må ty til sterkere hjelpemidler i denne situasjonen. Målet mitt med Batman er å få ham til å bli hundre prosent trygg på meg som rytter, og jeg ønsker en harmonisk og trygg ridehest som jeg etterhvert vil kunne ri på turer i sidepull, men for å komme dit må jeg først og fremst få en slutt på det kaoset som har pågått de siste dagene, for jeg kan virkelig ikke la ham rase rundt på trafikkerte veier med meg på denne måten, det er livsfarlig for både hest og rytter!

Så nok en gang, respekter valget mitt og ikke kom og si at dette er fordi jeg ikke jobber nok med hesten fra bakken, ikke har nok tillitt, ikke har et godt nok forhold osv, for dette her kommer ene og alene av det faktum at hesten min er en bøllete tenåring som prøver seg.

.. Så ja, tenkte jeg bare skulle fortelle dere dette, for det å ha en unghest er ikke bare fryd og gammen, og selvom jeg og Batman har det supert sammen, har vi vanskelige perioder som dette vi også. Ah, føltes utrolig godt å få ut dette, har blitt litt i overkant mye tårer de siste dagene, men nå har jeg da endelig en løsning på problemet.

MEN, den som har noe stygt å si om prosessen jeg har lagt opp til, har ingenting i kommentarfeltet mitt å gjøre, for jeg har snakket med med mange som har erfaringer med jaktkandaren, jeg vet hvordan den brukes og jeg er fullt klar over at vektstangeffekten skal brukes med måte, og uansett hva dere har å påpeke nå, kommer jeg til å gjøre akkurat det jeg har skrevet ned her, for jeg kommer aldri til å gi opp den hesten og kan med hånden på hjertet si at vi kommer til å stå sammen gjennom tykt og tynt så lenge vi lever!

Blogges!

En enkel oversikt over bittene jeg kommer til å bruke i denne perioden. Taugrima kommer også til å brukes flittig på leieturer og tillitstrening, men den kan jo ikke akkurat regnes som et bitt.