Pelhambitt og kandartøyler ?!

written by Matilde Brandt 12. January, 2010

I dag var den store dagen her, idag skulle jeg ri Batman alene på tur med nytt bitt for første gang. I dag var dagen da jeg skulle ta hesten min skikkelig, og sette ham ordentlig på plass og vise ham hvem som faktisk er sjefen. Men først måtte man dra opp til Horze for å kjøpe bitt. Etter uendelig mange bussturer var jeg omsider fremme i den enorme hestebutikken, og det første jeg gjorde var selvsagt å skynde meg bort til hylla med bitt.

Jeg lot øynene gli over de uendelige rekkene med metall i alle mulige former og fasonger på leting etter jaktkandaren, men etter å ha stått og stirret på trinsebitt, muffebitt, kandarer, bridonger, hackamorer, fullsheckbitt og gummibitt måtte jeg bare innse at det ikke hang noen jaktkandarer der. Ikke et eneste ett. Jeg gikk frustrert bort til kassa og spurte om hvorfor de manglet dette bittet, og svaret jeg fikk tilbake var “Vi hadde noen inne for en stund siden, men de er solgt og vi har ikke fått inn noen nye da produsenten har sluttet å lage disse bittene.”

HVA? Verdens største hesteutstyrkjede, hadde ikke dette bittet?! Skuffelsen var stor og et par telefoner senere var konklusjonen klar. Sjansen for å få tak i en jaktkandar var mikroskopisk. Jeg stresset rundt bitthylla og vrengte hjernen etter andre løsninger. Etter mye fram og tilbake med personalet hadde vi vært gjennom alle mulige tenkelige alternativer, og konklusjonen var som følgende:

Pessoa? IKKE FAEN.
Fullsjekk? For mildt.
Rett gummipelham? For tykt.
Todelt gummipelham? For tykt.
Todelt pelham? Tjaa …

Pelhambittet er et bitt jeg ikke har noen erfaringer med selv, men dette er et bitt jeg har sett folk misbruke utallige ganger, jeg har sett folk feste det feil, jeg har sett hester stresse seg svette av å bli ridd på det, jeg har sett hester knekke for det og jeg har i for seg aldri sett noe positivt med dette bittet i det hele tatt.

Etter enda mer diskusjon med de som jobbet der fant jeg ut at det var verdt å gi pelhamen en sjanse, selvom det stridet mot alle mine meninger tidligere. Og todelt attpåtil, jeg kan jo ikke fordra todelte bitt! Men på en annen side er dette et bitt jeg kan ri med to tøyler på, og bruke vektstangeffekten kun når det absolutt trengs.

Et pelhambitt og to sett kandartøyler senere busser jeg opp til stallen, og snart får Batman smake på det nye metallet sitt. Hakekjedet ble festet og min venstre skolisse fikk duge som skumrem. Nå fikk jeg ihvertfall bruk for kunnskapene mine om pelhambitt, for det er absolutt ikke mange som vet at det skal sitte et rem i det lille hullet mellom de to tøylefestene. Å ri med kun hakekjedet er STRENGT forbudt, for dette bittet skal absolutt ikke brukes uten skumrem! Skumremen, eller skolissen i dette tilfellet, støtter opp bittet og gjør at det vil ligge mye mer stabilt i hestens munn.

Batman kjente litt på bittet og så ut til å ta det helt fint. Jeg studerte hvordan det lå i munnen hans på nøye og dersom jeg så et eneste tegn til nøtteknekkereffekt når jeg tok i en tøyle, ville bittet gå i søpla. Men det lå overraskende stødig selv når jeg tok i begge tøyler, og Batman viste ingen tegn til ubehag, så jeg satte meg opp, og vi var begge klare til kamp. Allerede ved paddockene prøvde han seg og snudde seg og stakk, jeg tok straks tak i de nedre tøylene og satte ham på plass og red opp på nytt. Han gjorde et nytt forsøk, men ga fort opp da han innså hvor mye makt jeg hadde. Så skritter vi uproblematisk opp hele allèen, over veien og .. Batman bråsnur ut i grøfta som skiller oss fra veien. Jeg tar tak i venstre tøyle, gir ham et rapp på halsen og brøler NEI! Så går vi ut på gangveien igjen og skritter pent bortover. Batman slikker seg om munnen og pruster, strekker nakken ned og jeg kjenner tydelig at han overgir seg. Resten av turen går som en drøm. Jeg rir uproblematisk gjennom to byggeplasser, gjennom en flokk med bråkete barnehagebarn, forbi busser og lastebiler uten at Batman reagerer eller skvetter. Selv ikke smellene fra stein som blir sluppet ned i en jerncontainer og bråket av et borr som kjøres ned i bakken skremmer ham, enkelt og greit fordi han stoler på meg når han forstår hvem som er sjef. Han fattet til og med en perfekt venstregalopp fra skritt! Omsider kommer vi inn i skogen og tempoet øker umiddelbart. Vi galopperer og traver mye for å få ut all energien hans (red på ordentlig treningstur i går også) og Batman går med god fremdrift hele veien. Vi hopper til og med over en stor tømmerstokk inne i skogen helt uten problem! Og alt dette foregår mens nedre tøyle (den sterke med stangeffekt) hviler på halsen hans, for helt ærlig hadde jeg ikke bruk for den etter at jeg hadde fått tatt ham ordentlig i starten av turen. Da vi er ute av den tetteste skogen rir jeg ned mot et enormt jorde der det er kjørt opp spor til travhester. Der blir det mye hurtigtrav og galopp, og da vi omsider begynner å hjemveien er Batman sliten og fornøyd. Vi skritter hele veien hjem på laaaaaaange tøyler og Batman slapper av som han pleier når vi er på vei hjem, pelham eller ikke, hesten min er super bortsett fra når vi skal til å forlate stallen. Vi møter Lisa, Kenneth, Line og Camilla nede ved skolen og tar følge med dem resten av veien, og Batman tusler pent midt i en diger flokk av skolebarn hele veien tilbake til stallen. Han hadde heller ikke vist noen tegn til stress grunnet bittet overhodet, han hadde ikke gapet eller knukket i nakken en eneste gang, og jeg passet VELDIG nøye på at bittet på korrekt i munnen hans før jeg red ut. Dessuten har jeg en veldig stødig hånd og rir stort sett på løse tøyler når jeg rir på tur, og det kunne ikke falle meg inn å misbruke et så sterkt bitt, for jeg vet faktisk konsekvensene av det.

Vel hjemme utnytter jeg makten fullt ut og tuller litt med Batman, for så mye som han har herjet med meg, har jeg all min rett til å ta igjen! Vi har det kjempegøy ved å klatre opp bakken jeg ufrivillig ble dratt ned et par ganger, se de andre dynke hverandre i snøen og ikke minst tenke tanken på at jeg i det hele tatt kom meg ut på tur idag.

Så er det tid for mat, og en halvtime senere går vi ut på en liten leietur sammen med Camilla. Der får jeg sjansen til å ta Batman enda en gang, for han prøver å dra meg ut på jordet. Jeg får snart satt ham på plass og vist hvem som bestemmer, og resten av turen er en dans på roser.

Så settes gampen ut igjen og jeg kan dra hjem med et smil om munnen.

Så da har jeg fått erfare at dette “skrekkbittet” faktisk fungerte veldig godt på hesten min og at man må huske at bittets kraft avhenger ene og alene av hånden som holder i det. Elsk meg eller hat meg, både jeg og hesten min trivdes med dette bittet og det vil nå erstatte jaktkandarens rolle i denne prossessen om å få Batman til å lære seg hvem som er sjefen.

Fossum Salmakeri.