En utrolig opplevelse.

Snøen dalte ned og tåka lå tett over de uendelige jordene. Sola hadde for lengst gått ned, og hadde det ikke vært for det kritthvite pudderet på bakken som lyste opp, hadde alt vært svart der ute. Jeg kunne knapt se Batmans nakke, men jeg var langt ifra redd da jeg fattet galopp og lot hesten gi alt han hadde. Det at jeg ikke kunne se annet enn et uendelig, gråthvitt landskap rundt meg gjorde ingenting, jeg visste hvor vi var.

Batmans hover dundret i et godt tempo under oss og snøen føyk til alle kanter. Jeg står oppreist i stigbøylene og holder et godt grep i den flagrende friesermanen. Plutselig får jeg øye på tre skikkelser like foran oss. To av dem har gevir. Rådyr.

Jeg setter meg godt ned i salen og ber Batman roe tempoet. Vi stanser. Jeg venter på Batmans reaksjon. Han holder hodet høyt hevet og viser fram hingstenakken. Ørene er spisset og minner om djevelhorn. Han pruster høyt gjennom de utvidede neseborene. Slik står han i noen sekunder og holder nøye øye med de tre uventede gjestene. Helt urørlig.

Jeg lar ham stå slik og studere de tre vakre, langbeinte skikkelsene litt til, før jeg gir sjenkel og ber om skritt. Han går motvillig frem, men passer på å ikke miste rådyrene av syne.

Vi skritter rolig forbi, og de tre nysgjerrige vesnene begynner så vidt å røre på seg de også. De virker ikke redde, langt ifra. Istedet for å flykte, beveger de seg faktisk mot oss.

Snart lunter vi avgårde med tre rådyr på slep. Jeg kan ikke tro mine egne øyne. Det nærmeste befinner seg knapt to meter fra meg, og Batman ser ikke ut til å bry seg stort. Jeg gir ham signal om å sette opp tempoet, og snart traver vi gjennom vinterlandskapet, alle fire. Jeg kan knapt tro mine egne øyne, men rådyrene løper side om side med min kjære hest. Jeg fatter gallopp og da øker tempoet umiddelbart. Vi raser gjennom snøværet. Den lange manen pisker meg i ansiktet, vinden er så sterk at jeg må knipe igjen øynene. Kulda svir i de røde kinnene mine og Batman gir virkelig alt han har. Plutselig skimter jeg en skikkelse på høyre side. En skikkelse som beveger seg i samme tempo som Batman. Jeg skvetter til idet jeg forstår hva skikkelsen er. Rådyrene. Like bak kommer de andre to også. De tre lynraske sprinterne holder følge i et rasende tempo, og Batman løper om kapp med dem. Det forklarer det uvanlig høye tempoet, for Batman pleier ikke galloppere så fort. Ikke engang når han virkelig tar i. Jeg må virkelig konsentrere meg for å holde balansen og tar ett godt grep i den lange manen. Det gir god støtte, og jeg kan gi ham friere tøyler.

Slik flyr vi noen hundre meter, rådyrene holder følge med noen helt ekstreme byks, før Batman begynner å sakke tempoet. Han er skikkelig anpusten og pruster tungt. Jeg bryter galloppen og vi traver litt før jeg lar ham skritte litt på lange tøyler. Rådyrene er knappe fem meter unna og hopper, bykser og leker sammen. Jeg gjør holdt og tar fram mobilen, i håp om å få et bilde av det fantastiske synet. Det går ikke, selv ikke med nattmodus. Alt blir bare helt, helt svart. Den eneste grunnen til at jeg selv ser det hele så tydelig, er takket være nattsynet mitt.

Så begynner rådyrene å trekke seg tiilbake, og snart forsvinner tre lekne skikkelser i den tette tåka.

Jeg ringer Camilla i sjokk om hva jeg nettopp har opplevd mens jeg skritter den slitne veddeløpshesten min hjem på lange tøyler. Hundre tanker raser rundt i hodet mitt. Har dette virkelig skjedd? Drømmer jeg? Kommer noen i det hele tatt til å tro meg når jeg forteller dette? Det å fly over et jorde dekket av tykk tåke i full galopp uten å se en meter for seg og bare stole på hesten under deg, er en helt fantastisk opplevelse i seg selv, men det å gjøre det med tre rådyr ved din side, det er noe jeg aldri, aldri kommer til å glemme.

Det var den beste måten jeg klarte å beskrive mitt livs mest utrolige opplevelse på hesteryggen.

Blogges!

En illustrasjon jeg laget i Photoshop for å erstatte bildemangelen i denne bloggen. Har tegnet alt selv fra bunnen av. Det var slik det hele så ut fra min synsvinkel.