Hopp og sprett på dressurbanen.

I dag fikk jeg sjokkerende nok erfare at hesten min ikke trives som dressurfrieser lenger. Han vil være spranghest istedet. I dag fløy vi nemlig over noen digre hindre, problemet er bare at hinderne var usynlige – og derfor kom de ikke med på bildene. Det at Batman har krutt i rumpa en gang iblandt vet vi alle, men da han fattet gallopp fra skritt og tok noen ekstreme megabyks over en avansert trekombinasjon uten forvarsel, da innrømmer jeg at jeg ble lettere overrasket.

Det er lørdag morgen, sola skinner og himmelen er blå, for første gang på tre hele uker. Jeg er på vei til stallen med et smil om munnen og kameraet i veska, og ser frem til å ri Batman på utebanen for første gang på en god stund. Jeg kaster meg på bussen, og en halvtime senere er jeg på vei ned til utegangen for å hente inn store svart.

Ettersom det fremdeles er en stund til Camilla kommer, tar jeg med Batman ut på jordet for å ta litt bilder. Han fikk gå løs og gresse litt (Ja, litt, ikke mye, jeg vet at det ikke er bra for hesten å spise for mye gress så sent på året, men han gikk bare og smågnagde noen tuster og i så små mengder er dette helt ufarlig), mens jeg tuslet rundt med kameraet. Var koselig, for han skjønte ikke helt greia med at han måtte stå stille mens jeg løp rundt, så han begynte å følge etter meg! Awfh, dumme lille store svart.

Så bar det bort til vår kjære container, og den neste timen gikk med på intens strigling og dulling. Camilla var nå også på plass, for det var nemlig hun som skulle dokumentere denne dressurøkten bak kameraet mitt.

Omsider var vi klare, med hvite bandasjer og shabrak på plass. Forrige gang Camilla skulle ta disse dressurbildene av oss, gikk det rett i dass, men idag skulle det gå! Jeg elsker å ri på utebaner generelt, frisk luft, mye plass, ikke så mange andre å ta hensyn til og alt. Dessuten har Batman sinnsykt mye mer energi og arbeidsvilje når jeg trener ham ute! Synd vi ikke har noen ordentlig utebane, hadde vi hatt det, hadde jeg og Batman definitivt bosatt oss der.

Batman har det forresten med å bølle de gangene Camilla er med, når jeg tenker meg om, så er absolutt alle bildene der Batman bukker og slikt tatt av Camilla. Herregud, sprøtt.

Jeg leier Batman opp til utebanen, og merker straks at han er litt urolig. Han er ikke helt trygg på stedet, og med tanke på hvor mange ganger har faktisk har skvettet i nærheten av det området, kommer det ikke som noe stort sjokk at han pruster kraftig gjennom neseborene og løfter nakken idet jeg leier ham ut på banen.

Jeg leier ham rundt i noen minutter for å vise han at det ikke er noe å være redd for, og snart begynner han å roe seg. Jeg stiger opp, og begynner å skritte rundt. Lenger kommer vi ikke før Batman kaster seg ut i full gallopp, fulgt av en serie med gigantiske bukkesprang. Jeg holder meg i salen, takket være min gode balanse og svinger ham ut i en volte, og dermed blir han hindret i å løpe hjem. Han hadde rett og slett skvettet da en fugl rørte seg i buskene. Jeg tok situasjonen greit, ingen skade skjedd, men jeg kan ærlig innrømme at jeg var ganske skjelven etter det hele, med tanke på hva som faktisk kunne ha skjedd dersom han hadde flydd hjem i full gallopp over sølete jorder og trafikkerte veier.

(Og forresten, den forpulte ridebanen vår har ikke gjerder og underlaget er som asfalt. Den kan faen meg dø.)

Men jeg var ihvertfall klar over hvilket humør han var i. Skvetten, skvetten, skvetten. Bak trærne går en bilvei, i det fjerne hører man støy fra en byggeplass, vinden som røsker i skogen og mer. Batman var kikkete og skvatt av hver minste lille bevegelse, og når han føler seg så utrygg, sier alle instinktene hans at da må han løpe hjem. Hvis han virkelig fikk panikk, var jeg sjanseløs.

Jeg skritter ham litt rundt for å roe ham ned, og når han begynner å oppføre seg, hopper jeg av. Vi bestemmer oss for å gå ned og hente Lotto, hesten til Maria. Han er kald i hodet og er sikkert verdens snilleste, og er perfekt selvskap for unge friesergutter i skvettehumør. Med Lotto på plass, var Batman noe roligere. Fremdeles heit og litt skvetten, men jeg bestemte meg for å bare overse det og begynne å jobbe med ham i skritt. Jeg red ham på en volte, og når vi kom igang, begynte han endelig å høre på meg og ikke alt som foregikk rundt ham. Jeg følte meg ikke som en hjelpesløs liten flue på ryggen hans lenger, og det var deilig å kunne puste ut og slappe av!

Etterhvert begynte han å søke ned i skritt, og slappet mer og mer av. Jeg kjente ham løfte ryggen, og han satte bakbeina godt under seg. Om det kjørte en lastebil forbi på veien bak trærne, brydde han seg lite om, nå var han på jobb, og da er det mine signaler som gjelder.

Så travet jeg ham litt, og snart kunne vi skritte rundt på hele banen alene. Endelig roet han seg! Etter å ha skrittet rundt på banen i noen minutter, bestemte jeg meg for å gi meg. Selvom treningen ikke gikk som planlagt, er jeg glad Batman til slutt begynte å stole på meg!

Men, slike dager er en del av det å lære opp en unghest, og litt sprell fra dyrets side må man regne med. Fugler som rører på seg ER jo skummelt.

Tusen takk til min kjære Camilla for nydelige bilder og ikke minst hjelp og mental støtte, du er helt vidunderlig å ha når man trenger noen å støtte seg til! ?

Og angående bukkebildene og denne bloggen generelt, jeg vil ikke ha noe negativ respons selvom jeg legger ut bilder av en “ulydig” hest. Han er bare fem år, og jeg vet faktisk hva jeg holder på med.

Blogges!

Et random blad jeg tok på vei til stallen.

Pene friesergutten koser seg ute i sola.

Gult gress er godt.

Vidvinkel er moro.

Hihi, han er så søt med flettet lugg.

“Hæ? Må vi hjem allerede?”

Men pose, det kan han.

Likte dette bildet, sollyset skinte så pent gjennom manen hans.

Ferdig oppsalt og klare for trening!

Laget knopp av manen hans for å se mer av det vakre ansiktet, og han kledde det!

Så leier vi litt rundt på utebanen.

Og snart er jeg i salen. Her er han delvis avslappet, men få sekunder senere ..

.. skjer dette. Et enormt byks rett ut i full gallopp – grunnet en bitteliten fugl. Hei, Herr Skvetten.

Woho, gyngehesten er i farta!

Hopp og sprett og tjo og hei. Bukkene hans er ikke akkurat små, for å si det sånn.

Men Matilde har lim i rumpa og holder seg i salen, til tross en nokså lang serie med kraftige bukkesprang.

Bildet sier forsåvidt alt.

Etter å ha ridd ham inn på en volte og bremset ned, skrittet litt og fått ham til å slappe av, hopper jeg av og leier ham tilbake for å bli med Camilla å hente Lotto. Som du ser er han gaaaanske heit.

Tilbake i salen! Nå er også støttespiller Lotto på plass, og befinner seg ved fotografens skulder.

Her er han myyye roligere, konsentrerer seg og lystrer signalene mine godt.

Det var vakkert lys, ihvertfall. Batman ser jo helt .. bronse ut.

Jobbe, jobbe, jobbe.

Og jobbe enda mer. Gjelder bare å holde ham igang, blir jeg passiv blir han engstelig.

Elsket dette bildet, fantastisk lys og nydelig hest!

Endelig stoler vi på hverandre igjen, og både Batman og jeg slapper av mens vi skritter rundt på lange tøyler.

Vi travet litt også, og det gikk supert!

Tatt i et uheldig øyeblikk, måtte støtte ham opp da han var i ferd med å skvette, derfor så høye hender. Men måtte bare ha det med, elsket lyset.

Månebildet tatt på vei hjem.

Haha, dagens blinkskudd. Dressurhesten som hopper usynlige hindre .. Herregud.