Fra liten gul til stor svart.

Nå kan jeg ikke utsette det lenger, jeg orker ikke fortsette å bare skyve det til side. Jeg skylder dere en forklaring, og her kommer den. Det hele startet i mai. Jeg var fast forrytter på min kjære, gode gamle Belinda to ganger i uken og stortrivdes med det. Belinda var en herlig liten guling, litt treig, men jeg elsket henne. Men så, plutselig en dag fikk lillesøsteren min hest. Hennes helt egen hest, som skulle stå på en fantastisk stall like ved Vinterbro, en liten busstur unna.

Da snudde alt seg på hodet. Hun tilbrangte lange sommerkvelder i stallen, og dro dit like etter skolen. Hun kom hjem med et glis om munnen over at Lotto hadde vært så flink på dagens sprangtrening. Hun siklet på hesteutstyr og satte sammen en fôrplan. Jeg holdt på å renne over av sjalusi.

Joda, jeg hadde forsåvidt hest jeg også, men det å være dyrt betalende turrytter på en litt lei og treig gammel fjordhoppe på Prinsdal to ganger i uken var liksom det samme.

Selvfølgelig elsket jeg Belinda, Belinda betydde så og si alt for meg. Når jeg våknet om morgenen og hadde en skikkelig dårlig dag, la jeg meg alltid med et stort smil om munnen, for de timene jeg tilbrakte med Belinda hadde fått meg i godt humør igjen. I to og et halvt år hadde vi to vært sammen. Det er lenge. Men likevel husket jeg den dagen jeg fikk bli fôrrytter på Belinda som om det skulle vært igår.

I løpet av disse årene lærte jeg helt sinnsykt mye. Belinda lærte meg det å ha et ansvar, det å ha ansvar for en hest som om den skulle vært min egen. Jeg kom rett fra rideskole der vi fikk utdelt en ferdig oppsalt ponni og skulle sitte på den i tre kvarter før vi hoppet av og ponnien ble overtatt av neste elev. Møkking var gresk for meg. Første gangen jeg møkket boksen til Belinda brukte jeg nesten to timer, bare fordi jeg var livredd for å gjøre noe galt.

Belinda og jeg hadde god kontakt. Jeg kunne tenke gallopp, hun fattet fra skritt. Følelsen å være så nær en hest var helt ubeskrivelig. Jeg brukte aldri tøylene når jeg red henne, hun leste tankene mine.

I løpet av de årene vi var sammen har minnene bare blitt flere og flere. Alle de fantastiske turene i skogen, kosestundene i boksen, det å høre humringen hennes når jeg ropte ..

Men nå var lillesøsteren min en travel hesteeier med sin helt, helt egen hest. Jeg begynte snart å merke hvor deilig det måtte være. Sin helt egen hest, der det er du som bestemmer, som du kan dra til absolutt når du vil, som du ikke trenger å dele med mange andre fôrryttere ..

Jeg begynte å bli lei av å forholde meg til alle menneskene rundt Belinda. Det å tenke på at Belinda var minst like høyt elsket av “alle de andre” fikk meg til å føle meg dårlig. Hver gang Belinda fikk en ny fôrrytter, den samme vonde magefølelsen. Enda et fremmed menneske som skal nusse Belinda på mulen og hviske “Jeg elsker deg” inn i øret hennes. Det var nesten uutholdelig. Jeg så på Belinda som min egen, selvom jeg var fullt klar over at hun ikke var det.

Pappa tilbød seg å kjøpe en hest til meg. Min helt egen hest. Men dersom jeg skulle bli hesteeier, da var det bare å si farvel til Belinda.

Dette ble det vanskeligste valget jeg har tatt i hele mitt liv. Jeg gråt meg i søvn hver eneste natt, og klarte ikke tenke på annet enn å si opp på Belinda. Jeg ville ikke, jeg elsket den hesten, hun var alt for meg. Bare tanken var helt ekstrem, jeg kunne jo ikke slutte på Belinda! Men å få sin helt egen drømmehest, som ingen andre skulle gå rundt og nusse på, som bare var min helt egen, en ung hest, en ung hest jeg kunne trene opp. En ung hest jeg kunne jobbe med på banen, en ung hest med livsgnist og energi, en ung hest som ikke trengtes å tvinges frem for hvert eneste skritt, en ung hest som spisset ørene på tur og hadde det gøy, og som ikke prøvde å snu og gå hjem straks sjansen bydde seg.

Jeg begynte å lete så smått på Finn. Jeg visste ikke hva jeg var ute etter, men jeg ville ikke ha noen kjedelig, spinkel brun. Den skulle være litt kraftig, men likevel lett. Den skulle ha personlighet, sin egen vilje og sjarm. Den måtte være høy i manken, da jeg er 180 cm på sokkelesten. Jeg prøvde en liten, halvgal kaldblodstraver, jeg fant den absolutte plakatfrieser som knapt var i stand til å gå, det var mange opp og nedturer. Jakten på drømmehesten var langt fra morsom. Det var frustrerende, og ettersom ukene gikk begynte jeg å miste håpet.

Men plutselig en dag kom vi over en annonse på Finn. En ung, halvt uinridd frieservallakk som sto i Stokke. Fire timer senere sto pappa og jeg ute på et gigantisk beite, der det gresset fem lykkelige frieserhester. Vincent, som hesten i annonsen het, var knapt sittet på og var i minste laget for meg. Skuffelsen var stor. Men det var en annen hest på dette beitet i Stokke som jeg hadde rettet oppmerksomheten mot fra første sekund. Den første hesten som kom bort for å hilse. Nimo Bo.

En vakker, høyreist frieservallakk på fem år. Bestekompisen til Vincent. En kosegutt uten like, en hest som skulle nå langt i dressur.

Uken etter skulle jeg få lov til å prøveri denne hesten. Resten av historien kjenner du til.

Selvom det er det vanskeligste jeg noensinne har gjort, sluttet jeg som fôrrytter på Belinda. Det er et sårt tema jeg egentlig ikke vil snakke om eller tenke over, det er ikke lenger Matilde og Belinda. Bare tanken får tårene til å presse på, men sånn er det. Belinda var gammel og gjorde alltid som jeg ba om, jeg trengte en større utfordring. Nå går hun koselige turer og gleder flere hestefrelste jenter, og selvom jeg ikke ser henne så ofte lenger, kan jeg med hånden på hjertet si at hun har det fantastisk – for bedre eier enn Marianne skal man lete lenge etter.

Tusen hjertelig takk for at jeg fikk dele de årene av livet mitt med Belinda, Marianne! Hadde det ikke vært for at du lot meg bli fôrrytter for verdens mest fantastiske guling, hadde jeg sannsynligvis vært en engstelig rideskoleelev ut livet.

Jeg angrer ikke på at jeg gikk fra å være pliktoppfyllende fôrrytter til “jenta med den enorme, svarte hesten”, for dagene med Batman er helt fantastiske. Men hadde det ikke vært for Belinda, hadde jeg aldri vært eier av en vakker, ung frieserhest den dag idag. For Belinda lærte meg virkelig alt.

I sommer var Marianne og Belinda på Aschehoug, og det var første gang jeg så lille gul etter at jeg fikk Batman. Jeg begynte å grine av glede og klemte både Marianne og Belinda flate, og Batman fikk selvsagt hilse på lille gul. Det var et av de rareste øyeblikkene jeg har opplevd, å stå der, på Aschehoug, med drømmefrieseren i hånda og kose ihjel Belinda.

Men selvom jeg ikke er fôrrytter lenger, har jeg tenkt å fortsette å besøke min kjære lille fjording så ofte jeg kan, og det at jeg ikke har ansvaret for henne ti ganger i uka har ingenting å si, jeg elsker henne like høyt – uansett.

Så det er grunnen til at jeg ikke blogger aktivt om Belinda lenger. Men selvom hun ikke er så ofte nevnt, blir hun aldri, aldri, aldri glemt.

Kos i soloppgangen, en av de mange lørdagene Belinda og jeg tilbrakte sammen.