Nå kan jeg ikke utsette det lenger, jeg orker ikke fortsette å bare skyve det til side. Jeg skylder dere en forklaring, og her kommer den. Det hele startet i mai. Jeg var fast forrytter på min kjære, gode gamle Belinda to ganger i uken og stortrivdes med det. Belinda var en herlig liten guling, litt treig, men jeg elsket henne. Men så, plutselig en dag fikk lillesøsteren min hest. Hennes helt egen hest, som skulle stå på en fantastisk stall like ved Vinterbro, en liten busstur unna.
Da snudde alt seg på hodet. Hun tilbrangte lange sommerkvelder i stallen, og dro dit like etter skolen. Hun kom hjem med et glis om munnen over at Lotto hadde vært så flink på dagens sprangtrening. Hun siklet på hesteutstyr og satte sammen en fôrplan. Jeg holdt på å renne over av sjalusi.
Joda, jeg hadde forsåvidt hest jeg også, men det å være dyrt betalende turrytter på en litt lei og treig gammel fjordhoppe på Prinsdal to ganger i uken var liksom det samme.
Selvfølgelig elsket jeg Belinda, Belinda betydde så og si alt for meg. Når jeg våknet om morgenen og hadde en skikkelig dårlig dag, la jeg meg alltid med et stort smil om munnen, for de timene jeg tilbrakte med Belinda hadde fått meg i godt humør igjen. I to og et halvt år hadde vi to vært sammen. Det er lenge. Men likevel husket jeg den dagen jeg fikk bli fôrrytter på Belinda som om det skulle vært igår.
I løpet av disse årene lærte jeg helt sinnsykt mye. Belinda lærte meg det å ha et ansvar, det å ha ansvar for en hest som om den skulle vært min egen. Jeg kom rett fra rideskole der vi fikk utdelt en ferdig oppsalt ponni og skulle sitte på den i tre kvarter før vi hoppet av og ponnien ble overtatt av neste elev. Møkking var gresk for meg. Første gangen jeg møkket boksen til Belinda brukte jeg nesten to timer, bare fordi jeg var livredd for å gjøre noe galt.
Belinda og jeg hadde god kontakt. Jeg kunne tenke gallopp, hun fattet fra skritt. Følelsen å være så nær en hest var helt ubeskrivelig. Jeg brukte aldri tøylene når jeg red henne, hun leste tankene mine.
I løpet av de årene vi var sammen har minnene bare blitt flere og flere. Alle de fantastiske turene i skogen, kosestundene i boksen, det å høre humringen hennes når jeg ropte ..
Men nå var lillesøsteren min en travel hesteeier med sin helt, helt egen hest. Jeg begynte snart å merke hvor deilig det måtte være. Sin helt egen hest, der det er du som bestemmer, som du kan dra til absolutt når du vil, som du ikke trenger å dele med mange andre fôrryttere ..
Jeg begynte å bli lei av å forholde meg til alle menneskene rundt Belinda. Det å tenke på at Belinda var minst like høyt elsket av “alle de andre” fikk meg til å føle meg dårlig. Hver gang Belinda fikk en ny fôrrytter, den samme vonde magefølelsen. Enda et fremmed menneske som skal nusse Belinda på mulen og hviske “Jeg elsker deg” inn i øret hennes. Det var nesten uutholdelig. Jeg så på Belinda som min egen, selvom jeg var fullt klar over at hun ikke var det.
Pappa tilbød seg å kjøpe en hest til meg. Min helt egen hest. Men dersom jeg skulle bli hesteeier, da var det bare å si farvel til Belinda.
Dette ble det vanskeligste valget jeg har tatt i hele mitt liv. Jeg gråt meg i søvn hver eneste natt, og klarte ikke tenke på annet enn å si opp på Belinda. Jeg ville ikke, jeg elsket den hesten, hun var alt for meg. Bare tanken var helt ekstrem, jeg kunne jo ikke slutte på Belinda! Men å få sin helt egen drømmehest, som ingen andre skulle gå rundt og nusse på, som bare var min helt egen, en ung hest, en ung hest jeg kunne trene opp. En ung hest jeg kunne jobbe med på banen, en ung hest med livsgnist og energi, en ung hest som ikke trengtes å tvinges frem for hvert eneste skritt, en ung hest som spisset ørene på tur og hadde det gøy, og som ikke prøvde å snu og gå hjem straks sjansen bydde seg.
Jeg begynte å lete så smått på Finn. Jeg visste ikke hva jeg var ute etter, men jeg ville ikke ha noen kjedelig, spinkel brun. Den skulle være litt kraftig, men likevel lett. Den skulle ha personlighet, sin egen vilje og sjarm. Den måtte være høy i manken, da jeg er 180 cm på sokkelesten. Jeg prøvde en liten, halvgal kaldblodstraver, jeg fant den absolutte plakatfrieser som knapt var i stand til å gå, det var mange opp og nedturer. Jakten på drømmehesten var langt fra morsom. Det var frustrerende, og ettersom ukene gikk begynte jeg å miste håpet.
Men plutselig en dag kom vi over en annonse på Finn. En ung, halvt uinridd frieservallakk som sto i Stokke. Fire timer senere sto pappa og jeg ute på et gigantisk beite, der det gresset fem lykkelige frieserhester. Vincent, som hesten i annonsen het, var knapt sittet på og var i minste laget for meg. Skuffelsen var stor. Men det var en annen hest på dette beitet i Stokke som jeg hadde rettet oppmerksomheten mot fra første sekund. Den første hesten som kom bort for å hilse. Nimo Bo.
En vakker, høyreist frieservallakk på fem år. Bestekompisen til Vincent. En kosegutt uten like, en hest som skulle nå langt i dressur.
Uken etter skulle jeg få lov til å prøveri denne hesten. Resten av historien kjenner du til.
Selvom det er det vanskeligste jeg noensinne har gjort, sluttet jeg som fôrrytter på Belinda. Det er et sårt tema jeg egentlig ikke vil snakke om eller tenke over, det er ikke lenger Matilde og Belinda. Bare tanken får tårene til å presse på, men sånn er det. Belinda var gammel og gjorde alltid som jeg ba om, jeg trengte en større utfordring. Nå går hun koselige turer og gleder flere hestefrelste jenter, og selvom jeg ikke ser henne så ofte lenger, kan jeg med hånden på hjertet si at hun har det fantastisk – for bedre eier enn Marianne skal man lete lenge etter.
Tusen hjertelig takk for at jeg fikk dele de årene av livet mitt med Belinda, Marianne! Hadde det ikke vært for at du lot meg bli fôrrytter for verdens mest fantastiske guling, hadde jeg sannsynligvis vært en engstelig rideskoleelev ut livet.
Jeg angrer ikke på at jeg gikk fra å være pliktoppfyllende fôrrytter til “jenta med den enorme, svarte hesten”, for dagene med Batman er helt fantastiske. Men hadde det ikke vært for Belinda, hadde jeg aldri vært eier av en vakker, ung frieserhest den dag idag. For Belinda lærte meg virkelig alt.
I sommer var Marianne og Belinda på Aschehoug, og det var første gang jeg så lille gul etter at jeg fikk Batman. Jeg begynte å grine av glede og klemte både Marianne og Belinda flate, og Batman fikk selvsagt hilse på lille gul. Det var et av de rareste øyeblikkene jeg har opplevd, å stå der, på Aschehoug, med drømmefrieseren i hånda og kose ihjel Belinda.
Men selvom jeg ikke er fôrrytter lenger, har jeg tenkt å fortsette å besøke min kjære lille fjording så ofte jeg kan, og det at jeg ikke har ansvaret for henne ti ganger i uka har ingenting å si, jeg elsker henne like høyt – uansett.
Så det er grunnen til at jeg ikke blogger aktivt om Belinda lenger. Men selvom hun ikke er så ofte nevnt, blir hun aldri, aldri, aldri glemt.
Kos i soloppgangen, en av de mange lørdagene Belinda og jeg tilbrakte sammen.
32 comments
Så utrolig fin blogg. Du savner nok belinda veldig.
Tnåå :')
Belinda er en fin hest, men det er Batman også! <3
Aww :') Så utrolig søt blogg!!
Det var veldig pent skrevet, Matilde! Fikk nesten tårer i øynene med tanke på at min yndlingshest ble sendt til Tyskland for noen år tilbake… Gi Belinda en kos fra meg neste gang du ser ho!
Utrolig fint skrevet, selfølgelig er du jo glad i Belinda, etter alt du har lært med henne :)
Du fikk meg til og tenke veldig på alle de hestene jeg tenker på hver dag, som jeg har mistet. Først var jeg og ridde to svarte nydelige hester som jeg elsket veldig mye. Men etter en stund var det to forskjelige personer som kjøpte disse svarte kompene fra vekk fra meg. Jeg ser fortsatt den enne for den flytta ganske nærme, men har ingen fast tilatelse til og klappe den eller noe lignene men jeg ser den og hvet at den har det utrolig bra. Den andre svaringen min, den bare forsvant og jeg hvet ikke hva som endte med den, men man kan vel ikke ønske seg annet enn at de har det godt og er fornøyde.
Etter de to svarte klompene mine ble det en annen hoppe som jeg ble kjent med hun var riktig nok gammel, men du kan aldrig kalde henne for treg. Det var hun jeg deltok på mitt første stevne og hadde mange gode stunder med. Noen dager etter stevne ble hun avlivd og jeg hadde bestemt meg for og alldi bli så glad i en hest igjenn.
Jeg begynte som en hestepasser for en hest jeg hadde hattet fra dag(hvis du lurer på hvorfor så er det for den hadde ingen og den hadde det ikke helt bra) en jeg ga den godt med stell men det var ikke mere jeg nektet for at jeg var glad i den. Alle sa jeg jeg måtte være glad i den og etter en stund klarte jeg ikke og holde meg mer det var gått to månder siden det forige tappet og jeg var full av kjærlighet som måtte brukes. Litt etter litt ble jeg glad i den hesten og den ble min nye bestevenn. ja, jeg kunne sikkert saky mye mer om det som har skjedd med den hesten og meg men jeg tror det blir en altfor lang kommentar, men pointe er jeg skjønner hvordan du har har det og hadde det. Det er vondt og gå fra en hest og dët vil alltid være vondt, men vi har altids minner, og det holder i hverfall meg oppe.
Aaw, så søtt!
Griner du, griner jeg. Vettumeghva, dette her er så trist! Det er som om jeg ble deg, og føler AKKURAT det samme. Jeg har alltid vært en fast leser, og jeg husker den gangen jeg leste om deg for første gang. Det var på piczo siden din, som du kalte Gagalogi. Det var jo på den tiden stygge MinStall.no stod øverst på prioritetslisten vår og alle måtte ha kjempefine bilder av dyrene sine. Jeg var betatt av deg og Belinda, og jeg var så glad når jeg leste om dere. Hun var så nydelig.
Haha, jeg var så missunnelig på deg når jeg leste blogginnlegget hvor du hadde ridd så og si halvnaken på en nydelig fjording i vinterlandskap. Aner du egentlig hvor heldig du er, Matilde? Tror det er mange som ville ha gitt mye for å ha et liv som deg. Men ofte er det slik at de som virker å ha det kjempegodt, ikke har det likevel? Jeg vet at du har gjennomgått mobbing og allslags kødd, men jeg skjønner faen meg ikke hvordan folk klarer å gjøre noe slikt mot deg. Jeg har aldri møtt deg. Men hadde jeg møtt deg en gang, så hadde jeg umiddelbart gitt deg en stor klem. For du fortjener det så jævlig godt. Du bør være så stolt over at du er deg selv!
Batman elsker deg, det synes virkelig. Dere er flotte sammen! Jeg er glad for at dere er sammen, jeg. Huff, jeg er tom for ord. Det er vanskelig å forklare det, men jeg føler på en (rar) måte at jeg kjenner deg. Mulig det er derfor jeg bryr meg så mye om deg, og gråter hver gang du skriver noe trist.
Blir rart å si at jeg er glad i deg, siden jeg aldri har møtt deg.
Men noe er det, iallefall.
Hadde jeg bare bodd nærmere så jeg har kunnet møtt deg og gitt deg en varm klem.
Mvh. din (kanskje?) største "fan".
Stine Granås
<3
kjempesøtt !! :)
og, det stine granås skrev over, er jo utrolig bra sagt egentlig. er helt enig med henne ! :-) eller, ikke at det er noe å være enig i, men er liksom slik jeg ville sagt noe selv hvis jeg skulle skrevet noe. stå på, folkens :-))
Wow, så sinnsykt nydelig skrevet! Jeg har jo sett det selv- Det er ingen tvil om hvor mye Belinda betyr for deg!! Kan ikke tenke meg hvordan det er å ikke ha henne lenger… Er sikkert noen som har trodd at du glemte henne med en gang, som om hun aldri eksisterte, men trust me, det har jeg alltid visst at du ALDRI har glemt Belinda! Hun var lærehesten din, som fikk deg videre, nå er det kapittelet over og det neste handler om Batman, nå skal du lære han alt Belinda lærte deg! <3 Stå på :'D
Bra blogg, og jeg kan si jeg vet hva du mener med den følelsen du fikk av at du måtte dele Belinda med andre, selv om det ikke er noe mot følelsen du får når du får vite at du har akkuratt så og så lang tid igjen med hesten du elsker. Det viser du er utrolig glad i Belinda, men 2 dager i uka er ikke mye. Du og Batman er og et perfekt par, så kos deg videre med hesten din du. ^^,
Herregud så pent skrevet! Vet det er mange som har lurt på det med Belinda og det, men nå vet vi jo alt :) Dere var virkelig fine sammen dere også! Kjempekoselig blogg ^^,
Nå sitter jeg her og griner etter å ha lest blogggen din. Jeg kan huske allle bloggene om Belinda, når du skrev om hvor fantastisk rideturen hadde vert og at Belinda var verdens beste hest. Det er en god stund siden nå. Fantastisk skrevet foresten. Du får virkelig følelsene dine for fram her. Føler med deg Matilde <3
Jeg er målløs. Du skriver så fint Matilde! Det er bare helt utrolig. Kan skjønne at du savner Belinda veldig. <3
Helt nydelig Matilde. Det var virkelig helt utrolig å høre hele denne historien om hvordan du følte det når du skulle få hest. Jeg har jo lest alle disse bloggene i perioden fra Belinda – Batman, Men vi har jo ikke helt fått vite hva du føler angående dette. Jeg er helt enig med Stine G i alt det hun sier (bortsett fra at Alfons er en haflinger, ikke en Fjording) ^^ Matilde, du er en fantastisk person. Jeg blir selv mobbet for endel ting, men jeg ser at du er en helt vannvittig sterk person. Dårlige/Useriøse Gjesteboksinnlegg tar du på strak arm, så den personen som har skrevet det, kryper tilbake og sier unnskyld, etter å ha kjeftet deg huden full. Du har en helt genial evne til å svare ordentlig for deg. Og selvom du svarer ganske forbanna tilbake, som nevnt over, så sier du det på en helt rettferdig måte. Jeg er virkelig flink til å komme meg bort fra temaet jeg…
Nå har jeg ikke mer å si tror jeg… annet enn at du, Batman og Belinda er tre nydelige vesner. Dere er alle et dreamteam, og ingen kan ta fra deg den kjærligheten du føler for disse to fantastiske hestene.
Matilde, du er helt ubeskrivelig.
Hilsen fra Ingvild Emilie. <3
Veldig bra skrevet. Jeg er selfølgelig enig med det de andre her har sagt. Skjønner at du savner Belinda, hun virker som en helt utrolig hest! Du er allikevel heldig da, som har Batman. Han virker også som en helt utrolig hest :)
Jeg er sikker på at de fleste leserne dine støtter deg, og skjønner hvordan det har vært med overgangen fra Belinda til Batman.
Du er utrolig Matilde, jeg ser opp til deg <3
Mvh. Lena Mohaugen
Veldig bra skrevet! Du viser virkelig at du er en bra person, du hadde det vanskelig. Og du var ikke som mange andre som ville ha sagt opp fôrhesten sin med en gang mot sjansen for å få egen. Du er en av mine forbilder!
Kjempefin blogg!<3
Trist "/ Bra skrevet, skjønner at du savner lille gul <3
*Snufs* Trist, men man må videre ja. Nydelig skrevet og pent bilde av deg og Belinda!
Så utrolig fint skrevet, Matilde. Får meg til å tenke på fôrhesten som jeg hadde selv. Jeg sluttet på ridninga for å satse fullt og helt på fôrhesten min Lynvåk, og like etter får jeg denne meldingen: "Vi trenger ikke forrytter på Lynvåk lengre. Mvh Ruth". Men det som irriterte meg mest, var at hun andre som også hadde han på fôr, fortsatt fikk holde på å ri han! Men lykke til videre med Batman, tror dere vil nå langt!
Kjempe bra skrevet! <3 Belinda var noe helt spesielt for deg det er helt sikkert! Hun er sikkert like glad i deg som du er i hun :D Men Batman er DIN hest bare DIN! Du er ufattelig heldig du Matilde! Stor klem!! <3
du er kjempe kjempe heldig
Det er jo lett å skjønne at du ville ha din egen
Nå begynte jeg å gråte. <3
Ntåå, det var fint skrevet! :')) Det har måttet vært veldig vanskelig for deg, da du bestemte deg for å slutte å være forrytter.. ://
Dette er trolig den fineste bloggen du har skrevet. Selvfølgelig kan man jo aldri glemme gamle fòrhesten, selvom man får egen hest etterhvert. Tror ikke Belinda glemmer deg med det første heller. Jeg tror alle her har mistet en yndlingshest en eller annen gang, og det er alltid vondt. Men stå på, og gi Belinda en klem fra meg! <3
Herregud, Matilde! Du har et skrivetalent. Jeg blir helt rørt av å lese dette innlegget, og jeg skjønner situasjonen din godt. Selvom min situasjon ikke er den samme, kjenner jeg meg igjen i den følelsen av å miste en hest man VIRKELIG elsker. Yndlingshesten min, hesten i mitt liv, står 7 timers biltur fra meg. Han er heelt virdunderlig, og godgutt av ypperste slag! Men som du kanskje skjønner kan jeg ikke besøke ham hver dag for å si det sånn.. Hver gang jeg er hos han, blir jeg glad, men tia går altfor fort. Plutselig sitter jeg i bilen og strigråter på vei hjem igjen. Jeg savner ham fælt, jeg tenker på ham hver gang jeg er hos forhesten min. Jeg besøker ham bare i høstferien, vinterferien, påskeferien og sommerferien. Likevel er han min yndlingshest. Jeg har hatt han på rideleir flere ganger, og han er så snill! Hver gang jeg kommer på beitet hans for å kose, stikker han hodet ned i armene mine og humrer.. Jeg savner ham så fælt! Det var godt å høre at det er andre som også har det slik. Jeg virker kanskje litt dum, som har en yndlingshest som bor på andre siden av landet, og som jeg ser fire ganger i året. Det er ikke det som teller! Stå på Matilde, jeg ble skikkelig rørt av innlegget ditt, og det bildet på slutten var prikken over i'en. Herlighet ass. Hester er livet <3
nawf. hadde det ikke vært for at jeg er omringet av 12 gutter atm, så hadde jeg latt tårene trille nå. du skriver så bra.. rørende historie. selvom jeg alt kjenner til den.
Så utrolig nydelig blogg om verdens beste hest :')
Dette tror jeg er et av de beste innlegene du har skrevet!
Og et av de mest tårefulle innlegg jeg har lest.
fikk tårer i øynene. for et utrolig bra innlegg! Du får meg til å grine du! :')
Fy fader, så rørende :' ) <3 Jeg tror ikke jeg har så mye mere å si, for det meste er nok allerede sagt over ;- )