Bad day.

Hei. Nå er jeg sur og dritt lei. La oss ta det fra begynnelsen av. Jeg drar meg selv meget motvillig opp av senga, og ute pøsregner det. Jeg skrur på PC’en og gleder meg til å lese gjennom kommentarene på innlegget jeg postet dagen før. Men så langt kommer jeg aldri, for hjemmesiden min var nede. Great. Så sjekker jeg værvarselet. Regn, regn og atter regn, hele dagen, uten stopp. HURRA! For det var liksom ikke idag jeg hadde tenkt å ha en skikkelig god dressurøkt med Batman heller.

Jeg går ned til bussen i drittværet, og da bussen endelig kommer klarer den dumme busssjåføren selvsagt å kjøre forbi meg. Jeg gir ikke opp og løper etter som en gærning, og enda det er en motorvei, fikk jeg stoppet den.

Da vi ankommer stedet der jeg bytter buss, kjøper jeg meg en iskald slush bare for å gjøre vondt verre. Jeg er iskald fra før, og etter å ha drukket den slushen hakket jeg faktisk tenner. Så kommer bussen, og snart er jeg fremme i stallen. Jeg henter Batman, som står i HELT andre enden av utegangen, altså: utrolig langt for meg å gå. Jeg trasker meg gjennom den dype søla og endelig er jeg borte ved Batman. Grunnen til at han ikke kom da jeg ropte i utgangspunktet, var at han sto ved siden av en annen hest, som virkelig ikke ville at han skulle gå. Herregud. Jeg brukte to minutter på å få ham fram, og det nyttet ikke før jeg hadde flyttet den andre hesten.

Så er det på tide å strigle, og neimen hadde ikke Batman kost seg i gjørma!

Etter en time hard strigling, var han både ren og tørr, så jeg la på sal og begynte å rulle bandasjer. Hvite bandasjer og hvit shabrak, for idag skulle vi ta noen skikkelige dressurbilder!

Så kommer veterinæren, og vi får streng beskjed om å barbere hovskjegget igjen, for midden var ikke død enda. Vi må igjen klippe vekk håret på beina til hestene, og skylle med no sterke midd-drepende greier. Gah, hvilken idiot fikk midden til Norge i utgangspunktet?!

En halvtime senere skritter vi bort til utebanen med snille Camilla som fotograf. Men idet vi krysser veien og forlater stallens område, klikker det for Batman. Han oppfører seg rett og slett som en vrien hingst!

Han snur og prøver å gå hjem, tripper som en gal og prøver å løpe ut med meg. Han pruster intenst og neseborene utvider seg. Jeg gir ikke opp, og kjemper godt imot, til tross et par steil og flere bukkesprang. Han er dødsheit og virker nervøs for et eller annet. Men jeg finner ikke ut hva, og prøver å få ham opp den siste bakken til utebanen en gang til tul tross tullet hans. Det nytter ikke, og han prøver nok en gang å løpe ut med meg. Så ber jeg om holdt, og etter litt strev står han stille. Jeg roser, og hopper av. Så leier jeg den trippende, men ekstremt vakre frieserhingsten min opp til utebanen. Han passerer det “skumle” stedet uten problem. Jeg roser ham, men er likevel bestemt. Da vi endelig kommer fram til utebanen, likner hele greia mer på et badebasseng enn en ridebane. FLOTT. Det hadde regnet så mye, ja!

Det var helt umulig å ri der, så vi gir opp og jeg legger drømmen om nydelige dressurbilder på hylla. Så leier den nå rolige Batman hjem på lange tøyler. Han passerte ihvertfall det skumle stedet, og oppfører seg nok en gang pent. Gud. Vi får se det positive i det hele, og selvom ikke det akkurat var denne typen dressur jeg hadde ventet, tok han noen fine galloppfatninger, noen nokså pene travøkninger, en piruett eller to og en wannabe-levade når han var på sitt verste, så jeg får vel nøye meg med det. Selvom det riktignok ikke var med vilje. Men han har jo potensiale … på et vis.

Så går vi inn i ridehuset, og heldigvis er det ingen der, så da får jeg jobbet ham likevel. Jeg ville bruke utebanen fordi der er det alltid tomt, og både jeg og Batman konsentrerer oss best når vi er alene, uten andre hester og ryttere.

MEN NEIDA. Akkurat idet jeg skal til å hoppe i salen, kommer det to hester og masse mennesker inn. Begge hestene skal longeres. GREAT. Det var det siste vi trengte! Batman kan alle bakkekomandoer og er veldig følsom på ordene de fleste bruker når de longerer.

“GALLOPP!” skriker ei og det smeller i pisken. Batman skvetter til og går rett i gallopp, befant seg bare tre meter unna pisken idet hun slo med dem. Jo, takk for at du viser hensyn!

Jeg holdt på å dø, men ga ikke opp. Jeg prøvde å få ham til å stille seg riktig på høyrehånda, men han var superstressa av alle kommandoene som konstant ble ropt. Jeg som har hatt verden imot meg hele dagen er helt drittlei, og legger meg over hesten og gir opp, i håp om at han skal gå mot døra. Men neida. Idet jeg åpner øynene, ser jeg rett inn i rumpa på en annen hest. SUPERT. Hvor idiot går det ann å være? Jeg tror det må være et at de verste øyeblikkene i hele mitt liv. FY FAEN SÅ FLAUT. Dere skulle sett blikket til eieren av hesten, fysøren som jeg skammer meg.

Jeg tar tøylene og setter mot døra så fort Batman går i trav og forlater hallen med tårer i øya og Batman på slep.

Mange tårer senere, saler jeg av Batman, og de nye, hvite bandasjene er ikke mye hvite etter at han løp ut med meg på jordet. Supert. Det var virkelig prikken over i’en.

Batman får maten sin, og jeg prøver å tenke positivt mens jeg henger over halsen til mitt spisende matvrak. Det funker ikke.

Noen dager er virkelig bare dritt, for det eneste positive nå er at det ikke kan bli verre.

Farvel.

Endelig ferdig med bandasjene, fysøren som han kler det!

Hestefaen! Løp ut gjorde han også, herregud.

Og her er han i farta igjen, men tro meg, han ble stoppet ganske så fort!

Men når det å løpe ut ikke funker, jo da tyr man til sterkere midler. Steiling, for eksempel.

Hestekrek! Haha, men det verste var vel egentlig at jeg ikke ble redd etter alt dette i det hele tatt, neida, jeg sitter jo bare på et seks hundre kilos dyr som desperat prøver å drepe meg. Steiling? No problemo, for han får faen ikke lov.