Kurs med Alexandra Myhren.

Det er lørdag, klokka er sju og mobilen til Matilde hyler. Matilde løper ut av senga og snubler i en haug klær. Whops. Fuckings vekkeklokke. Fuckings rot. Jeg skal til å slå den av, det er tross alt helg, og jeg skal sove til tre på ettermiddagen, minst! Men plutselig kommer jeg på hvorfor jeg har vært så smart å sette på vekkeklokke på en lørdag. Det er jo idag det er den store dagen! Herregud, det er idag jeg skal ri for Alexandra Myhren!

Ja, Alexandra Myhren. Hun som har bestått ridderprøven hos Brent Branderup, hun som kom helt fra Tyskland til lille Aschehoug for å holde kurs for oss. Hvor kult er ikke det? Dumme lille meg med den store, svarte hesten som ikke respekterer hverken mennesker, tau eller dører. Hvordan skulle liksom dette gå?

Vel, jeg spiser en solid frokost, lager matpakke, pakker sekken med regntøy og varme klær, og så går jeg og min søster Maria ned til bussen.(JA, JEG SPISTE FROKOST, LAGET MATPAKKE OG GIKK MED RYGGSEKK!!!!!!!!!)

Vi møtte Lena og Alexandra på bussen, og det ble en god del hestesnakk på den bussen for å si det sånn.

Vi var fem ekvipasjer. En tilreisende, og meg og Batman, Lena og Sintra, Maria og Lotto og Emile og moren hennes, på hesten Sandy.

Det hele startet med en time teori. Utrolig interessant, jeg lærte helt utrolig mye! Vi fikk privatundervisning i sammenlagt en time, delt opp i to økter. Den første økten ville jeg bruke til bakketrening, ettersom Batman har det med å være vrien å leie, og har tendenser til å løpe deg ned og tråkke på deg. Ehehehe.

Vel, etter et par timers venting (var en del akvipasjer før oss) var Batman skinnende ren, nystriglet og klar som et egg. Jeg hadde tross alt børstet og stelt med ham i to timer, så han tok seg mildt sagt bra ut da vi kom tuslende inn i hallen. Høyreist friesernakke, DEN holdningen og med den herlige manen flagrende.

Så begynte vi. Maria leide Lotto ut av hallen.

“Nå klikker det for han. Tre … To … Eeeen, BATMAN, ROOOOOOOOLIG!” En viss gamp vrinsker, tripper og traver i ring, IKKE veldig fornøyd med at kompisen vare forsvinner! Men det er på en måte positivt, Alexandra ser Batman på sitt verste, og idet han løper mot døra og jeg setter føttene ned i sanden og står på vannski etter ham og lager dype spor i underlaget, vet man jo hva man har å jobbe med?

Alexandra tar kontrollen, og lærer Batman litt respekt. Han må lære seg å respektere intimgrenser, for ellers går han deg bare ned. Litt brå bevegelser senere og smekking med tau mot lærstøvler senere har Batman straks rettet konsentrasjonen mot sjefen – Alexandra. Hun leier ham litt rundt, og han begynner å roe seg.

Så får jeg overta, og etterhvert som vi holder på, slapper Batman mer og mer av. Han kommer med noen fornøyde sukk og senker hodet. Jeg får beskjed om å gå som om jeg skulle vært “Queen of the Universe”. Det vil si, gå med en UTROLIG fin holdning, ta bestemte skritt, heve hodet, rette blikket dit jeg skal. Jeg skulle rett og slett eie verden. Ganske gøy, i grunn, for Batman ble bare tryggere og tryggere ettersom jo mer selvsikker jeg var. Følelsen var fantastisk. Problemhesten var forvandlet til en engel. Han gikk og laget brummelyder, noe han gjør når han koser seg, med senket hode og slappet helt av! Han fulgte meg for hvert skritt, og gikk godt fram og alt var egentlig bare herlig.

Vi jobbet også med holdt, og på slutten stoppet ham bare jeg pustet dypt ut.

Jeg forlat ridehallen med tidenes største glis.

Så ble gampen plassert i en gresspaddock, og det var på tide med en ny time teori.

Så begynte de neste halvtimene med undervisning. Maria red før meg, og det gikk supert med henne og Lotto! Ah, de er så herlige sammen. Så forlot jeg hallen og løp for å hente Batman. Snart var det nemlig vår tur! Selvsagt hadde han rullet seg, så jeg måtte strigle ham skikkelig før det var på tide å sale opp og entre ridehallen.

“Så, hva er det han kan fra før?” Hva han kan? Ehh .. “Han kan skritte, trave og svinge til høyre og venstre. Og noen ganger kan han til og med gjøre holdt!” Wow liksom. Du kan tro jeg var flau idet jeg sa det.

Vi skrittet et par runder, jeg fikk litt ros for sitsen min, og så fikk vi beskjed om å trave. Batman oppførte seg bra idag, og jeg følte jeg fikk til det meste, til tross det faktum at jeg hadde en fysisk ustabil gamp på seks hundre kilo mellom beina. Jeg red på en volte, det gikk kjempebra, og så ble det en del vendinger over diagonalen. Så øvde vi på noen enkle sjenkelvikninger i trav.

Og da skjedde det noe helt utrolig. Batmans hode vare forsvant! Han gikk rett ned i form, og begynte å jobbe skikkelig! Ikke helt korrekt eller stabilt, men han gikk nede. Og det har han ikke gjort før! Jeg bare fortsatte, men det var så uvant at jeg red bort til Alexandra og kom med tidenes beste spørsmål. “Hva faen er det han DRIVER MED?”

Altså, han går jo NED. Hvilket er veldig uvant for en rytter som er vant til å stirre bort på hesten ører. De ørene som nå lå … Langt der nede. Jeg red en hodeløs hest, og etterhvert begynte det å føles bedre. Han gikk mer og mer stabilt, og jeg var dritstolt av ham! Jeg har aldri fått ham til å gå slik før, og selvom han gikk litt dypt til tider, er det fremskritt!

Plutselig fikk jeg beskjed om å fatte gallopp. Eh? GALLOPP? Jamen han kan jo i.. “GALLOPPP!!!!!” brølte Alexandra og jeg bet tennene sammen og ga Batman beskjed om å slå over i en noe hurtigere gangart. Vi klarte sånn ca to galloppsteg før bukkehelvete var løs.

Nå som han har begynt å gå i form, er det lettere for ham å få meg ut av balanse. Når han kjører hodet NED og bukker … Altså, vi snakker ikke om sånne små gledesbukk. Dette er gedigne kjempesprang fra en hest som bare vil kaste deg av og forlate hallen med hevet hode.

Jeg gir ikke opp, fatter gallopp igjen, men det resulterer i en enorm bukklopp. En serie av svære bukkesprang, men ikke faen om jeg faller av. Jeg tror Alexandra er en smule forskrekket idet hun spør om hun kan få ri ham, og se hvordan han er.

Alexandra får satt ham litt på plass, og konklusjonen er at hesten min er VANSKELIG å ri. Kult. Jeg har en hest som er vanskelig, som jeg rir hver dag. Men så er han ung og barnslig og har ikke mye muskler og alt det der, så det skal nok komme seg, for jeg skal ri for Lena en gang i uka nå framover. Men, jeg er storfornøyd jeg, til tross Batman som bukker litt. Men bukking, det tåler jeg. Jeg har lært meg å ignorere det og bare drive ham fram.

Han bukker jo bare i protest, fordi han ikke er sterk nok, og synes det er tungt å bære seg i galloppen.

Selvom det ble noen helt ekstreme bukkebilder, legger jeg ikke ved noen, ettersom jeg er klok og har lært meg å fokusere på det positive. Hesten min er perfekt, nemlig.

Menmen, det har vært en helt fantastisk og lærerik dag, og tusen, tusen takk til superflinke Alexandra Myhren! Anbefaler å ri for henne på det sterkeste! I morgen blir det deilig tur med Camilla og Maria, gleder meg allerede. Natta!

Teori, som før var gørr kjedelig, er nå blitt superinteressant!

Alexandra deomstrerer effekten av det å ta i tøylen.

Alexandra deomstrerer effekten av det å ta i tøylen.

Alexandra deomstrerer effekten av det å gi sjenkel på korrekt måte for å flytte hesten.

Slik så hele utegangen ut, og Batman hadde selvsagt rullet seg. Du kan selv tenke deg hvordan han så ut.

Bare for å få et skikkelig klart og fargerikt bilde inn i denne kornete, brungrå bloggen.

Jeg skal til å eie verden.

Jeg eier verden.

Og Batman henger på.

Jeg eier verden.

Mer teori.

Og ridning.

Slik pleier han å gå.

Altså, det der er så ekstremt at det umulig kan være sunt. Men han går ned! Så er det bare å prøve å få ham til å ikke gå SÅ dypt.

Her går han mye bedre, herregud, jeg er så stolt av ham!

Avlsutter med enda et kornete stygt bilde og gleder meg til morgendagens lyse, klare turbilder.