Plakathesten jeg falt for.

Klokka sju hyler vekkeklokka på mobilen min. En time senere plukker vi opp Miriam på Oslo S. To timer senere er vi på vei i retning Lillehammer på en idyllisk vei langs en rolig innsjø. Ti minutter senere svinger vi opp en grusvei. Det er mange hester der, og en flokk islandshester kommer løpende bort til gjerdet. Sekunder senere får vi øye på en høyresit, kullsort hest som står tjoret på stallplassen.

Vi hilser på og går bort til hesten. Han heter Lasse og er en seks år gammel frieservallakk. Og nettopp denne hesten har vi sittet i en bil i godt over to timer for. Denne hesten skal jeg nemlig prøve!

De neste minuttene går med til kosing, prating, kosing og prating. Lasse er kjemperolig og noe oppmerksomhetssyk. Digre hover med hovskjegg på og store, vennlige øyne.

Vi får høre mange positive ord om Lasse, han virker helt fantastisk. Nå er det bare å finne ut hvordan vi passer sammen når jeg sitter i salen!

Vi henter utstyret hans og jeg saler opp. Lasse står og halvsover idet jeg strammer gjorden og ser ikke ut til å bry seg i det hele tatt. Han nærmest tar bittet selv, og snart er det på tide å klatre opp.

Eh, det var det da. Jeg har kun ridd hester i den høyden to ganger i hele mitt liv, og det er en god stund siden for å si det sånn. Lasse er 166 cm i manken sånn ca, og i forhold til Belinda er han gigantisk. Men mine lange bein redder dagen, og jeg finner ut at det å komme seg opp er det miste jeg skal bekymre meg for. Det å komme opp var kjempeenkelt! Jeg plasserer føttene i stigbøylene, og til min store forbauselse sitter jeg perfekt! Sjenklene ligger på korrekt sted, salen var kjempebehagelig, og jeg som egentlig hater dressursaler!

Så blir det spennende å se hvordan den tunge hesten som sto og halvsov i sola for få minutter siden er å få til å gå fram!

Snart skritter vi ut, og til min store forbauselse går han godt fremover kun ved lett bruk av sjenkler og sete. Hesten kjennes lett som en fjær, ihvertfall i forhold til hva jeg pleier å ri på. Alfons, Stampe og Belinda for eksempel, er hester du må jobbe skikkelig hardt for hvert eneste steg.

Vi skritter ut på veien og jeg får vite at jeg sitter på 600 kg trafikksikker frieser, og det merkes fort når en bil suser forbi. Lasse rikker ikke et øre. Så går det nedover i skogen, over bekker, stokk og stein, og snart er det på tide med litt trav. Jeg gir han beskjed om å sette opp farten litt, og jeg lurer på hvordan jeg skal beskrive den følelsen.

Altså, det var virkelig som å fly. Dyret svever lett over bakken, og jeg sitter stødig nede i salen og bare følger bevegelsene hans idet vi flyr bortover. Det er seriøst den herligste traven jeg noensinne har opplevd! Vi skritter igjen, og snart kommer vi ut på et jorde. Der blir det gallopp. Med et stykk ivrig islandshest foran oss lurer jeg på hvordan dette skal gå. Vil han begynne å konkurrere med isisen? Vil han nekte å fatte? Vil han stikke ut? Eller bare legge seg ned?

Ikke veit jeg. Men det er bare en måte å finne ut det på. Jeg gir på sjenkler og så flyr vi avgårde. Galloppen hans er diger, og helt fantastisk. Store, runde bevegelser og fin fart framover. Jeg trenger knapt ta i tøylene for å bremse ned, han sakker av med en gang jeg ber om det, til tross isisen som ligger litt lenger fremme. Herregud, hesten er jo bare fantastisk, tenker jeg, og så skritter vi rolig igjen. Litt senere er det inn i skogen igjen, og tid for en ny gallopp. Litt lengre denne gangen, og opp gjennom skogen på en litt smalere sti. Bakken er litt ulendt, med stein og røtter liggende rundt her og der.

Jeg fatter gallopp, og vi raser gjennom skogen i et behagelig tempo. Lasse går fint, og med store bevegelser svever vi gjennom skogen. Jeg dukker for noen greiner her og der, og Lasse takler bakken fint. Litt steiner og røtter ser ikke ut til å spille noensomhelst rolle for de robuste beina hans, og det han skulle snuble virker helt utelukket.

Så sakker vi av til skritt, og to stykk småsvette hester skrittes hjem til stallen. Der venter fotograf og hestemenneske Miriam Anthonisen og privatsjåfør pappa, og det blir litt bilder av Lasse og meg, før jeg hopper av.

Så tenkte vi å slippe ham på en eng, så jeg kunne få sett bevegelsene hans og tatt litt bilder, så vi spyler ham så han blir blank, og leier ham ned til et jorde sammen med en åringhoppe. Det er da jeg begynner å lure på om jeg har sett Lasse i et Wendyblad, for han er som tatt rett ut av en Wendyplakat! Både Miriam og jeg får fine bilder, og da vi skal hente dem igjen, er jeg i tvil om jeg får tak i dyret.

Jeg tusler bort til ham og idet jeg løfter opp grima er jeg helt sikker på at han vil snu seg og løpe, som Alfons pleier *kremt*, men utrolig nok løfter han hodet og nærmest setter det inn i grima!

Så leier vi ham opp og setter han ut til de andre.

Jeg får vel Lasse til å fremstå som verdens mest perfekte hest, men i mine øyne så er han virkelig det.

Konklusjonen er rett og slett at Matilde Brandt har funnet den absolutte drømmehest, og om han går gjennom vetrinærsjekken og bøyeprøven på fredag avgjører da om Lasse blir min turkomaerat og bestevenn gjennom de neste årene. Han er bare seks år, og neppe syk, aldri vært skadd osv, så han går sannsynligvis fint gjennom. Altså, jeg er så godt som eier av verdens herligste hest! Åherregud. Jeg griner av glede! XD Rommet mitt har vært proppfult av frieserplakater siden jeg var åtte år gammel, og det sier jo sitt. Jeg har funnet noen av mine første hjemmesider, Piczo, og der står det tydelig at jeg skal ha frieser når jeg blir “stor”. Haha, drømmen i oppfyllelse!

Og tusen hjertelig millionarder takk til superflinke Miriam Anthonisen som stilte opp som fotograf og tok nydelige bilder av oss! Alle bildene av meg og ham er det hun som har tatt. Stikk innom hjemmesia hennes, www.midnight-curse.com!

Rotete blogg, men jeg er litt forvirra. Er så glad at det umulig kan være helt sunt. Herregud. Jeg er verdens lykkeligste jente. Vetrinæren skal se på ham på fredag, og vi henter ham på søndag. Herreguuud som jeg gleder meg! :’D

Min hest. Min hest. Min hest. Min frieser. Min snille, perfekte frieser. MIN HEST!

Tusen hjertelig takk, pappa!

Bilkjøring er kjedelig

Miriam i baksetet xD

Lasses øye

Jeg saler opp

På ryggen hans for første gang

Og vi dro!

Hjemme fra tur, fotoshoot på gang

Jeg ser mongo ut, Lasse er nydelig

Vidvinkel, men se så fin størrelse han hadde!

Pene dyret med mongo Matilde på

Mule

Jeg vet ikke hva jeg driver med, men se på heeest!

Lasse og åringhoppa på enga

Tenk at han er min!

Løpe, løpe, løpe!

Grrrrrresseee

Aw.

De flyyr :D

Wendyplakat! Synd med teite innstillinger.

Miriam duller med ham mens jenta løper bak, snakk om stødig hest!

Gulrot :D

Her ser du verdenshistoriens lykkeligste jente.

På vei hjem stikker vi innom hytta til tante.

Sånn ser det ut der.

Utenfor har de et jorde. Miriam på jordet.

Matilde som sau, i sitt rette element.

.. Og sauer spiser gress.

Miriam :D <3

Vi måtte stoppe på vei hjem for å ta bilde av lammene.

Her er det noe feil.

AWWW!

På vei hjem