Hesten min har klaustrofobi.

Mamma vekket meg i elleve-tida i dag tidlig, og jeg holdt på å dø av trøtthet. Ærlig talt, jeg er vant til å stå opp halv fem på ettermiddagen nå for tiden, og det å stå opp halv elleve var jo rene helvete! Joda, jeg har en hest jeg må til, men det å tvinge seg selv opp så sykelig tidlig er umenneskelig og bør kategorieseres som selvskading. Huff. Uansett, jeg kom meg opp, dro på meg noe som kunne likne på klær og så var mamma så snill og kjørte meg til stallen.

På veien måtte vi innom Horze, for jeg måtte kjøpe ny grime og nye leietau. Hesten min er nemlig leietaumorder. Altså, han takler bare ikke å stå bundet fast! Han tar noen steg tilbake slik at tauet blir stramt, og så napper han til så det ryker. Og så skvetter han, og så dalter han rundt for å finne meg. Litt søtt da, men altså hallo. Det er jo søren ikke bra at han driver å ryker tau og får panikk hver dag. Kan umulig være sunt. Og nå har han gjort slik med sju leietau og fire grimer er ødelagt. Slik kan vi bare ikke holde på. Jeg kjøpte en fin lærgrime og fire nye leietau, før vi kjørte den siste biten til stallen.

Jeg hentet inn Batman, hvilket var lettere sagt enn gjort, ettersom hele flokken, som Batman ikke er en del av, sto ved porten og passet på at Batman, Sintra og Lotto ikke skulle nærme seg vannet, skyggen og utgangen. De tre går nemlig veldig for seg selv, og blir stengt litt ute av resten av flokken, som er ganske bøllete mot Batman. Jeg måtte bruke traktorutgangen på andre enden av utegangen, og etter litt slit fikk jeg endelig leid gampen ut. Jaja, til tross kaos etter at jeg hadde tatt på han grima, så var det utrolig gøy at han kom travende da han så jeg kom, altså, han løp vekk fra vennene sine for å hilse på meg! Aww.

Jaja, vi bort til containeren og jeg begynte å pusse ham litt. Stakkaren hadde ikke fått stell på flere dager og så mildt sagt ikke ut. Min sorte perle var full av størknet leire og hadde kvister og ugress i man og hale og så bare skikkelig ufresh ut. En del strigling og pussing senere var utseende tilbake på topp hos gampen, og det var på tide å sale opp. Og da skjedde det faen meg igjen. Dyret tar et par steg bakover, og napper hodet opp. Leietauet ryker, og ettersom spenningen var så høy i det, slår det ut og treffer Batmans bryst som et hardt piskeslag. Han rygger fort bakover og begynner å stresse. Jeg tar tak i den ødelagte grima og leier ham bort til en av sykeboksene, men han kommer borti boksdøra og skvetter igjen. Oppi alt dette klarer stakkaren å tråkke på en bøtte, og da er jeg rett og slett lei. Jeg henter det som er igjen av leietauet og knyter det fast i den ødelagte grima. Sånn passe frustrert og litt ute av meg setter jeg meg ned og vurderer å begynne å hylgrine. Great. Så finner jeg ut at jeg ikke får noe godt ut av å gi opp, og ber Batman rett og slett om å stå stille.

Jeg tar av leietauet, og der står han. Intill veggen helt løs. Jeg legger på hodelaget uten store problemer med bittet og roser han masse. Så leier jeg ham litt rundt før jeg legger på salen og stiger opp.

Så skritter vi litt rundt på stallen, kun miljøtrening. Han er litt sta, liker seg ikke alene, men vi klarer å surre litt rundt om kring uten problemer. På det verste kjører en skranglete gammel bil forbi samtidig som en traktor kutter høy nede på jordet, et jagerfly suser over himmelen og folk lemper høy borte på loven. En unge skriker, en vannspreder står på på fult på andre siden av hekken, og Batman rikker knapt en muskel. Herregud, hesten min er verdens beste femåring.

Så skritter vi tilbake til containeren, og jeg saler av og slipper ham ut. Jeg ser oppgitt på den ødelagte, nye lærgrima til 700 kroner og haugen med leietau. Supert, Batman!

Så tusler jeg rundt og lurer på hva jeg skal gjøre nå, jeg har knapt vært i stallen i en time. Så kommer Lene, hun som eier den nydelige Shagaya Araberhoppa Sintra, og jeg, som har satt meg intill en vegg og gitt opp, får motet tilbake. Vi henter hestene igjen, med lonsjepisk for å jage aggressive, dominante dustehester som prøver å drepe selvtillitten til stakkars Batman, og etter litt slit og strev, horsemanship og ros er både Sintra og Batman trygt leid ut den ordentlige porten ved containeren. Herlig!

Jeg, som har gitt opp å binde den stakkars, klaustrofobiske gampen min, finner en genial løsning når det kommer til tjoring. Jeg legger rett og slett leietauet over stolpen hestene bindes i, helt løst, slik at han kan rygge uten å få panikk når tauet strammer seg. Og det funker perfekt! Han snur seg så mye han vil, uten å prøve å komme seg “løs”, selvom han hele tiden egentlig er fri.

Jeg løper inn og ut av containeren og henter saker og ting, roser masse og Batman finner ikke på noe bøll. Sintra står to meter unna og halvsover, og Batman er helt avslappet når jeg strigler ham.

Så bærer det ut på leietur. Sintra og Lena går foran, jeg og min nokså barnslige Batman bak. Han er en skikkelig klegg når det kommer til leiing og skal på død og liv gå OPPÅ meg. Hvilket er veldig plagsomt når gampen slenger med de digre beina og driter fullstendig i at jeg faktisk er et menneske. Han ser på meg som et tre. FY. Her skal det trenes på leiing!

Vi går samme turen som jeg og Miriam red, og da vi kommer ned til jordet tar vi litt bilder, før Sintra finner ut at hun skal ut på spasertur aleine. Hun labber ut på jordet, blir stående og gomle på det knehøye gresset. Nydelige bilder til meg, med andre ord.

Lena vasser ut og henter inn dyret, før vi dalter videre. Eller. Dalter og dalter. Her nede ved jordene er det nemlig jævlig mye klegg og hestebrems og fluer og all annen faenskap med vinger, og de plager Batman noe helt sykt. Han kaster på hodet, vifter med halen, hopper, traver på stedet, gallopperer i ring, sparker bakut, hopper opp og ned, kaster seg rundt og er bare rett og slett helt håpløs. Når en hest som går oppå deg fra før av begynner sånn, da har du et problem. Jeg løper med ham, i håp om å løpe fra de helvettes hestebremsene, uten å lykkes. Jævlene henger på, setter seg på ryggen hans, og det klikker helt for Batman. Jeg er ikke redd ham, men blir stressa. En gal hest i hånda og fire gedigne hestebremser surrende rundt hodet gjør deg stressa.

Vi går opp en grusvei, og ned mot jordene igjen. Jeg er glovarm, hodet mitt holder på å eksplodere, jeg er kald og svimmel, og EKSTREMT tørst. Og jeg slåss med hesten min. Oppe i skogen orker jeg bare ikke mer. Batman er sterk, og løper etter Sintra, jeg bokstavelig talt henger i tauet etter ham opp bakken, og da sier det stopp. Jeg har fått i meg for lite mat og vann, og varmen er ekstrem. Lena tar Batman, som fremdeles er dritstressa grunnet hestebremsene som stadig svermer rundt ham, og jeg leier Sintra, som også begynner å bli heit i topplokket.

Endelig kommer vi oss ut av skogen. Lena har satt Batman på plass og jeg har fått pustet ut og er helt avslappet igjen. Det er Batman også, hestebremsene er borte, og vi skritter rolig bortover veien den siste biten.

Når vi endelig kommer fram til stallen er det første jeg gjør å drukne meg selv i vann. I det øyeblikket var vann det eneste som gjorde livet verdt å leve. Jeg helte i meg en halv liter på under ett minutt, og kjølte ned ansiktet, slukte en smertestillende og helte et par liter over Batman også. Stakkaren var helt utkjørt etter all bukkinga, og var svett så det holdt. Jeg kjølte ham ned og sprayet ham med insekstspray, ga ham masse vann, gulrøtter og fôr og koste og dullet før vi satte hestene ut igjen. En noe dramatisk tur, til tross Batmans normalt herlige oppførsel.

Så går jeg og Lene ned til bussen, og vi busser inn til byen, der vi finner en T-bane, og jeg kommer meg hjemover.

En herlig dag, til tross den helvettes hestebremsen. Hestebremser kan bare gå og dø. Seriøst, jeg hater de jævla vingenkrypa. DØ, DØ, DØ. Og tusen takk til Lene for all hjelp og støtte!

I morgen skal jeg i stallen igjen, og vi går til innkjøp av enda en grime og nye leietau, bøtte til fôr og andre småting. Hesten min har nemlig klaustrofobi han, og takler ikke å stå bundet fast. Vi begynner forresten å gi ham fôr nå. Han får betfôr, havre, mineraler, salt og gulrøtter daglig. Gresset på beitet er allerede gult og oppspist!

Og en ting til, hva synes du om den nye fonten på hjemmesiden? Alt er ikke ferdig enda, men bloggen er. Ble selv kjempefornøyd!

Oi, dette ble en lang blogg.

Vakre dyret mitt!

Mihi, jeg satte meg ned, også kom han bort for å kose.

Jeg elsket dette bildet litt.

Sånn blir det fra nå av! Avslappet og trygg hest, løst tau uansett.

Lena og Sintra.

Meg og Batman, jeg må slutte å ta håret bak ørene.

Sintra på rømmen!

Fyfaen, hun er nydelig.

Araber og høyt gress, det er umulig å ikke få et vellykket bilde.

Og der var det slutt på moroa!

Batman vil også posere i høyt gress. Stakkar.

På T-banen, som er en del av den evige reisen hjem fra stallen.