Herregud, jeg skal til Trondheim!

Jeg bråvåkner i titiden søndag morgen. Jeg har hatt en merkelig drøm igjen, som endte med at jeg ble skutt. For en herlig start på dagen! Jeg surmuler rundt og finner noe å ha på meg før jeg igjen får privatsjåfør inn til byen. Jeg vet heldigvis hvor døra er denne gangen. Inne møter jeg resten av nettredaksjonen. Idag er det blodig alvor for oss, for vi har nemlig en jobb å gjøre!

Jeg begynner dagen ved å lære meg å stille inn lukkertid på kameraet mitt. Det er jo et fint sted å starte, ikke sant? Så tar jeg bilder av noen splitter pine gale cheerleaderjenter som ligger tre meter oppe i løse lufta over sin veninnegjeng som igjen står på harde steinblokker. Stakkars hun om hun faller, tenker jeg. Jeg tar litt bilder, før turen går inn igjen, vekk fra sollyset og ned ved en bekmørk scene. Her skal jeg stå de neste åtte timene og fotografere. Hurra for meg!

I åtte timer blir jeg stående ved scenekanten med det blytunge kameraet i hendene. Over meg står det en eller annen svett fyr og spiller gitar, og jeg prøver febrilsk å fange vedkomnes oppmerksomhet ved å hoppe opp og ned og vifte med armene. Det hele må ha sett direkte idiotisk ut, men det funka! Jeg får en del bra bilder, for når det faktisk går opp for mennesket at det står en fotograf der nede som desperat prøver å unngå uheldige bilder kun for å være snill. Jeg får en del bilder, og er faktisk ganske fornøyd ettersom dette er aller første gang jeg tar slike bilder.

Etterhvert begynner nakken min sakte men sikkert å dø, og jeg blir nødt til å ta en pause. Kameraet er dessuten tomt for strøm og minnekortet stappfult, så da passer det bare perfekt å sette seg ned i en mørk krok og sove en halvtime.

Senere tar jeg litt mere bilder for nettredaksjonen, i Superfinalen. Når jeg er ferdig med DET får jeg beskjed av Marius om å løpe opp med minnekortet. Det jeg ikke aner, er at i de fem minuttene jeg er borte fra sceneområdet, står det en jury på scenen med måkebildet mitt i hendene og skryter av dyrebiildene mine foran hele Oslo! Great. Jeg får ikke med meg at jeg går videre!

Når jeg kommer ned igjen, har alle sammen gått. Sånn seriøst. Det var ikke en sjel å se. Alle var borte. Jeg løper panisk rundt uten å ane hva jeg skal gjøre, før jeg finner en dame som ser ut til å ha litt oversikt over hva som skjer. Etter et par telefoner blir det bekreftet.

Jeg, Matilde Brandt, er sendt videre til Landsmønstringen i Trondheim, UKM 2009. Den høye, merkelige jenta med det digre kameraet og de teite dyrebildene som alle lo av på lokalmønstringen på Lambertseter fritidsklubb. Jeg er i LANDSFINALEN.

Jeg gliste fra øre til øre, ringte Tone, mamma, pappa og alle andre før jeg løp bort til en random sikkerhetsvakt og ga han en klem. Sånn fordi jeg MÅTTE klemme noen og jeg ikke hadde noen å klemme. Jeg var faen meg mutters aleine. Jeg hadde bare lyst til å løpe rundt og skrike at jeg var videre, men da ville folk på gata glo rart på meg.

Uansett, UKM er ikke over for meg enda. 18. juni skal jeg nemlig til Trondheim, der de snakker finsk. Jeg gikk videre som deltaker med seks fotografier og som fotograf for nettredaksjonen.

Men hvordan havna jeg her? Du har kanskje hørt historien før, men det har seg da altså slik at Tone, som du virkelig bør vite hvem er, greit jeg kan forklare deg hvem Tone er uansett.

Tone ble født den 16. januar 1993 et eller anet sted på planeten jorda. Nei vent. Jeg kunne teknisk sett skrevet en Wikipediatekst om Tone, men det hadde vært noe vanskelig å få fram hva Tone faktisk betyr for meg i en Wikipediatekst. Så vi gir faen i Wikipediatekster. Okei. Tone er en ubeskrivelig person. Altså, jeg inrømmer at jeg har litt problemer med å finne en vettu måte å beskrive henne. Okei. Vi prøver igjen. Tone er en utrolig skummel, fantastisk, kreativ og genial sjel som bor i et teit sted som heter Lier. Det ligger på fjellet et sted, ikke langt unna Trysil. Tror jeg. Eller var det ved siden av Pilestredet? Samma faen. Hun bor i Lier. Og hun er en av mine beste venner noensinne som jeg ikke klarer å leve uten. Faktisk. Dette kommer til å ende opp som en veldig teit tekst om jeg fortsetter sånn, for jeg er faktisk ikke god nok i norsk til å beskrive hvor mye Tone betyr for meg.

Tone er jævlig flink til å ta bilder, og jeg har lært veldig mye av henne uten at hun selv vet det. Tone er den personen som ser en stygg benk i Drammen og får dritfine bilder av den. Sånn seriøst. Jeg var der. Tone fortjener sånn ca en milliard ganger mer oppmerksomhet for det hun gjør av webdesign og foto. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger Tone har sloss med ondeskapsfulle scripts til en eller annen fancy nettside, og etter flere timer med kodestyr oppnådd et superbra resultat. Bak en råstilig hjemmeside ligger det faktisk flere timer, dager, uker og år med avansert kodestyr. Og det finnes ikke bedre eksempler på folk som virkelig jobber for å oppnå det de vil enn Tone.

Tone er en fantastisk person som jeg er for glad i og som betyr veldig, veldig mye for meg. Og det var Tone som meldte meg på UKM. Og tvang meg til å møte opp. Og tvang meg til å overleve. Og tvang meg til å ikke trekke meg da jeg gikk videre. Og tvang meg til å stille opp i fylkesfinalen, enda jeg måtte gå alene. Og uansett hvor sur, irritert og grinete jeg var fordi det å delta på UKM mutters alene var det siste jeg ville gjøre, så ga ikke Tone opp. Seriøst, jeg er virkelig PLAGSOM når jeg er sånn vrang. Meeen neida, Tone ga meg ikke opp og nå står jeg her og er i landsfinalen i Trondheim. Ene og alene takket være Tone.

Og en ting som virkelig har plaget meg i det siste, er at de teite bondefolka i UKM for Buskerud ikke sendte Tone videre. Av 21492 deltakere er det kun en person som virkelig fortjener å nå landsfinalen i Trondheim. Grunnet ekstrem viljestyrke og et enormt talent. Og den ene personen er Tone. Jeg har ikke ord for hvor sur jeg er på idiotene som ikke sendte henne videre. Tone hadde fortjent det mer enn noen annen. Okei, Gandhi hadde kanskje også fortjent det, men ikke like mye som Tone. Tone hadde fortjent den plassen i Trondheim hundre ganger mer enn meg, og når de i Oslo kunne sende videre 4 og bare sendte videre 3 begriper jeg bare ikke hvorfor den siste plassen ikke gikk til Tone. Verden er så himla urettferdig, og det er ingenting jeg kan gjøre med det. (Banneord settes inn her.)

Uansett, tusen hjertelig takk en million ganger, Tone, du fortjener så jævlig mye mer!

Men jeg har dessverre ikke tid til å skrive mere, enda jeg kunne skrevet ti mil til om Tone, men nå skal jeg ut og myrde den sure kjerringa fra UKM som har skyld i at Tone ikke sitter på toget sammen med meg på vei til Trondheim i Juni.

Ønsk meg lykke til’a, jeg har aldri drept noen før.

Et bilde jeg tok av Darling tidligere idag