En dag i døde Drammen

Klokka er på mobilen viser 06:00, det er søndag morgen, og mest sannsynlig ligger resten av landet og sover tungt. Men ikke jeg. Jeg skal på jobb jeg. I Drammen, av alle steder. Drammen, der det er så mange bruer.

Jeg dusjer, fikser meg, spiser frokost, JA, jeg spiste frokost, for første gang på to år, og småløper ned til bussen. Og jeg får hele 85-bussen for meg selv. Ikke en sjel å se, noensteder. Inne i byen ser det ikke ut. Det er faktisk verre enn rommet mitt. Oslo etter nok en lørdag kveld. Oppkast, søppel, ølflasker og andre ekle gjenstander ligger strødd overalt på gata. Jeg surrer søvning rundt i et par minutter før jeg finner meg et tog, og jeg var den eneste som gikk ombord på det toget i Oslo. Absolutt ingen andre! Inne i toget er det helt dødt, jeg sitter helt alene og klager over mine tynne bein – til meg selv. Det er skikkelig teit. Omsider er det en haug med bruer i sikte, og jeg ser utover en elv, med Drammen på begge sider. Stedet der jeg skremte vekk fuglene forrige gang, elva, skogen og slalåmbakken er der fremdeles.

Jeg hopper ut av toget og tusler bort til Narvesen der jeg skal møte hun jeg skal ta bilder for. Oppdraget gjelder fire kaniner, portrettbilder. En halvtime senere ligger jeg i snøen og småfryser mens jeg studerer en illsint liten hårdott av en kanin gjennom min kjære Tamron 17-55mm. Så går vi inn, jeg laster bildene over på PCen hennes, gir henne lynkurs i Photoshop, leker detektiv på en fremmed PC, får betalt kontant på stedet og får skyss ned i Drammen igjen. Så ringer jeg nummeret som forhåpentligvis er nummeret til Tom, som er sammen med Karina.

Nå som jeg først er i Drammen hadde det jo vært moro å møte Karina, som visstnok befant seg i nærheten. Men hvor? Altså, hun hadde ikke tatt telefonen på to dager, og hun var ikke hjemme, ikke på MSN eller Nettby, og der sto jeg. Lost i Drammen med et komplisert mobilnummer i lomma. Jeg ringer nummeret to ganger. Den andre gangen svarer en nokså trøtt stemme, og det er først nå jeg våkner. “Halo? HALO? KARINA? ER DET DEG?” “Mnjaaah ..” “Herregud, HJELP! Jeg er lost i Drammen! Jeg har gått meg vill i en tunnel! Hvor i helvette er du? Hva har skjedd med mobilen din? Hvorfor svarte du ikke på meldingene? Går det bra med deg? Har du spist noe idag? LEVER DU? ” Det ender med at Karina og Tom kommer ned i Drammen i tretida. Hurra. Klokka er ett jo for pokker. Jeg er lost i Drammen i to jævla timer, med en Narvesen kiosk, gale mennesker, en råtten avis og en flokk med duer!

Så jeg gikk meg en tur i den døde byen Drammen da. Som forøvrig er død, fordi duene hakket den ihjel. Duer planlegger verdensherredømme. Uansett, jeg kårer herved Drammen til Norges trøtteste sted. Så virra jeg rundt litt, gikk meg vil, fikk panikk, lekte mitt skip er lastet med over mobil med Høgberg .. Dessuten sendte jeg 103 smser denne dagen! Ny rekord. Pappa ble veldig happy.

Uansett. Klokka er 15:46. Matilde Brandt er totalt nervevrak, har pusteproblemer og fem hundre sommerfugler bakerst i magen. Tenk om de hater meg, tenk om de ikke kommer, tenk om de tror såret jeg har i panna er en diger kvise, tenk om de er allergisk mot boblejakka mi, tenk om jeg ikke kjenner dem igjen, tenk om de går rett forbi meg, tenk om .. Ærlig talt Matilde! Men sånn helt seriøst, jeg har aldri vært så nervøs før i hele mitt liv! Uansett, etter febrilsk sending av SMS’er tikker klokka mot fire, og klokka 15:51, den 1. feburar 2009, ser jeg Karina Holmen i levende live for første gang!

To smilende skapninger kommer mot meg, vi hei’er til hverandre og jeg finner ut at 158 cm ikke er så veldig høyt at det gjør noe. Jeg har aldri følt meg så høy før i hele mitt liv faktisk. Vi tusler mot togstasjonen, der jeg har tilbrunget to timer av livet mitt allerede, stopper utenfor, og ti sekunder etterpå står jeg teknisk sett inni en røyksky. Karina hutrer som en kamel på Nordpolen, for i Sokna har de visst ikke fått med seg at en gang i tiden var det en genial huleboer som oppfant JAKKEN. Når alle untatt meg har fått sitt meget nødvendige inntak av røyk går vi inn igjen, finner oss en trapp og blir sittende og bable. Etterhvert går det opp for både Karina og Tom at jeg virkelig ER rar. Jeg har aldri røyka, jeg drikker ikke og jeg hører ikke på musikk. Hm. Det er visstnok utrolig at jeg fremdeles lever. Det er det faktisk også. Jaja. Så surrer vi litt rundt, møter noen kjentfolk, surrer mer .. Så kjøper vi togbilletter, eller. Karina og Matilde er jo teknisk sett blonde, den togbillettauotmaten ser dessuten skummel ut, så Tom fikser billetter til oss. Karina på spor 6 og Matilde på spor 1. Så kommer toget til Karina, jeg får hadeklem, og så før vi må løpe og finne toget mitt. Heldigvis finnes det folk som er kjent i Drammen. EEEEEHE. Jeg kommer meg på toget, blir sittende i samme vogn som hele militæret og halvsover, mens militærfolka er SÅ… fascinert over kameraet mitt. Unger. Så ankommer jeg Oslo, der min kjære pappa og privatsjåfør står og venter, og jeg får skyss hjem. Har ihvertfall vært en kjempemorsom dag, jeg har møtt Karina Holmen!

(Bildene fra fotooppdraget kommer i galleriet snart, jeg lover!)

Jeg hadde toget for meg selv!

Smakebit på bildene fra fotooppdraget

Venting og febrilsk sms’ing

Min utsikt i to timer. Legg merke til fyren i turban! Han var gøy.

Karina!

Karina var det mest ufotogene jeg noensinne har møtt. Men håret hennes matcha gensern til Tom!

Tom og Karina :D Hu rakk ikke gjemme seeg (H)